Gå til hovedinnhold

Jon Rønningen : Hode i klemme – Om å seire og å gå til grunne : Kagge : 224 sider

Publisert i Altaposten 8. november 2017 



Heftige tak

Da Jon Rønningen tok OL-gull  i Seoul i 1988 satt jeg hjemme i Alta og heiet entusiastisk. Brytebrødrene med besteforeldre i Finnmark hadde jeg allerede fulgt i noen år, og jeg var superfan av storebror Jon.  Jeg husker spenningen og den enorme prestasjonen som Jon i kamp etter kamp viste når han i de siste sekundene klarte å få motstanderen ned på matta.

Dette er ikke boka du finner frem hvis du er interessert i språklige finesser eller de helt spesielle setningsstrukturene. Men her får du Jon Rønningens ærlige historie servert kronologisk i seksti korte kapitler. Det starter dramatisk med en episode på motorveien ved Tusenfryd der en deprimert og dopet Jon Rønningen kjører i grøfta. Etterpå, i baksetet på politibilen er hans eneste ønske å dø. Men hvordan havnet helten fra Seoul 1988 og Barcelona 1992 opp i baksetet på en politibil? De neste kapitlene gir oss noe av svaret på det.

Brødrene Jon og Lars Rønningen vokste opp på Ammerud i Oslo. Moren var fra Finnmark, mens faren var oppvokst i Gudbrandsdalen. Slik beskriver Jon faren:

”Den som vil forsøke å danne seg et bilde av ham, kan begynne med å se for seg ti knallharde idrettsfedre som gjør alt for å drive fram ungene sine. Rør disse ti karene sammen i en gryte, og tilsett noen rause deler Finn Aamodt og et par klyper Gjert Ingebrigtsen, faren til Ingebrigtsen-brødrene. Dette burde bli et temmelig skarpt brygg av steintøffe og ambisiøse fedre. Problemet er bare at denne kruttsterke blandingen ikke engang når fatter´n til livet. Faren min stiller i en helt egen divisjon.”

Faren til Jon og Lars var beintøff mot sønnene sine. De måtte springe milevis, de løftet tyngre enn alle andre, og de måtte trene mot hverandre – hver eneste dag, ofte flere ganger om dagen. Hvis guttene ikke fulgte ordre, fikk de juling. Guttene hans skulle være sterkest og de skulle kunne slå tilbake hvis noen mobbet dem for høyden deres. Faren var stolt når Jon kom hjem og fortalte om gutter han hadde slått ned. I etterkant ser Jon at han ikke har tålt behandlingen faren ga ham, samtidig føler han takknemlighet. Han ville aldri ha klart idrettsbragdene han utførte heller – hvis ikke faren hadde presset ham så hardt.

You ´ll Never Walk Alone

Lillebror Lars har vært den viktigste personen i livet til Jon, det er noe han ofte trekker frem. Men også foreldrene, de forskjellige trenerne, de fem sønnene, og ekskjærestene har vært og er viktig for han. Han digger Liverpool og drømmer om å ta med seg hele familien på hjemmekamp, men ødelagt økonomi og dårlig fysisk og psykisk helse gjør at drømmen ikke har latt seg gjennomføre.

De siste årene har Jon var innlagt på den ene psykiatriske institusjonen etter den andre. Han har misbrukt sterke medisiner og vært suicidal. Utrolig nok var det først etter at han flyttet til Mehamn at han ble skikkelig utredet og fikk behandling.

Modig bok

Det er, naturlig nok, mye stoff fra brytemiljøet i denne biografien. Det er fortellinger om treningsteknikker, om ulike grep og hva som funker best på forskjellig type brytere. Og selv om jeg egentlig ikke bryr meg så mye om selve brytesporten, så har jeg alltid hatt sans for Jon Rønningen og derfor var det både interessant og fint å lese denne ærlige biografien. Boka er skrevet sammen med Runar Heggen og er illustrert med bilder fra tidlig barndom og frem til i dag.

Terningkast 4

Kommentarer

  1. Satte nesten kaffen i halsen da jeg så du hadde lest biografi, synd bare at han ikke var forspist eller skjeggete, da kunne du ha sneket han inn Mett eller Hårete kateogriene (biosirkel).

    Har faktisk vurdert å lese denne. Så en doku om amerikanske eks-idrettsstjerner for en tid tilbake, om hvordan mange liv falt i grus da de sluttet/ble skadet/mistet form og ser for meg at dette er en variasjon. I Amerika var det kun de som hadde ressursterke hjem, utdannelser eller andre talenter som klarte seg, dessverre ble mange headhuntet før de rakk å skaffe seg overnevnte. (først og fremst div.ballspill det var snakk om, ghettopicked). Har aldri tenkt på at han var nordlending -))

    SvarSlett
    Svar
    1. Men du vet at jeg ikke driver med biosirkel - så jeg hadde ikke sjekka kategoriene, men han var jo både litt mett og litt hårete så jeg kunne ha putta han inn. Eller? Tenk at du ikke visste at han egentlig var finnmarking? Kanskje ikke helt finnmarking - men 50 prosent var godt nok for meg og mine venninner, jeg var ikke den eneste som var særdeles begeistret for storebror Rønningen. Ja, dette er en slags variasjon i forhold til dokusåpen din, men her tror jeg at det ville vært vanskelig for Jon Rønningen uansett om han ikke hadde fått flere OL - gull - fordi opplevelsene i barndommen var rimelig tøffe.

      Slett
  2. Fulgte også med på brødrene Rønningen på matta, men det var Stein Rønning som tok kaka for min del. Vår første og eneste verdensmester i karate, fra Tau (Strand kommune) og far til min datters venninne. Det var noe med disse beintøffe gutta på 80-tallet :-) Kjekt å lese omtalen av bio'en. Den blir nok ikke lest i sin helhet av meg, men kjekt å mimres. Leste selv en slags selvbio av Franz Kafka igår. Han var heller ikke forspist eller skjeggete dessverre, glattbarbert og spe på alle sine bilder... jaja. En slags bio var det lell :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Kafka og Stein Rønning - her kommer betroelsene som perler på en snor. Ja, det er litt kjekt å minnes - og nå springer du rundt i sola og samler skritt :)

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam