Gå til hovedinnhold

Ane Riel : Kåda : 8 timer – Lest av Kerstin Andersson



Kerstin Andersson er for tiden min favorittoppleser, og jeg søker ofte etter bøker der hun leser. Storytel har enkle søkemetoder for å finne opplesere, og det bidrar til at jeg ender opp med å lytte til bøker som jeg i utgangspunktet ikke ville drømt om å begynne på.  Og akkurat slik var det at jeg fant Kåda (som betyr Harpiks på norsk, og som jeg ikke forsto før det var ca. en time igjen av lydboka.)

Det begynner helt rått – bokstavelig talt, og det blir ikke så veldig mye bedre utover i boka. Fortellestemmen er syv år gamle Liv, og hennes oppvekst har vært så spesiell at hun makter å finne en forklaring på det meste.

Liv starter med å fortelle at pappaen hennes drepte farmoren på julaften, og at det var før han dro inn til tettstedet og fortalte at Liv var død. Det var også før mammaen hennes var blitt så tykk at hun ikke klarte å komme seg ut av sengen selv, og før pappaen hennes hadde samlet så mange ting at han var nødt til å henge skrotet sitt i taket for å få plass.

Det er stort sett Liv som forteller historien, og hun er glad i pappaen sin, og hun tror på alt han forteller, slik som at ingen kan føle smerte når det er mørkt. For henne var det greit at farmoren døde, det var jo enda ikke blitt dagslys når faren drepte henne, og da hadde hun jo ikke vondt.

Faren har en tvangslidelse som består av alvorlig samlemani, han klarer ikke å kaste noe, og hans bakgrunn og erfaringer gir leseren delvis forklaringer på hvorfor det kunne utvikle seg så langt som det gjorde her. Hvorfor moren endte opp i senga, så tykk at hun ikke klarte å ta vare på seg selv eller familien sin, syns jeg var litt vanskeligere å forstå, og det er mulig at teksten gir forklaringer på det også, men jeg fant de ikke. Kanskje alt ikke trenger å forklares.

Spenningen bygges gradvis opp, og de to siste timene er ganske fortettet. Det blir absurd spennende, og jeg skjønner godt at denne romanen vant Glassnøkkelen for Nordens beste spenningsroman i 2016.. Boka har også vunnet en rekke andre priser, alt kan du lese om hvis du trykker HER. I Norge er det Aschehoug som gir ut boka, med tittelen Harpiks.


Kommentarer

  1. Uff ja, denne var vond og lese. Og god. Ufeilbarlige far og mor... Alt hva unger klarer å normalisere. Glassnøkkelen var vel fortjent!

    SvarSlett
    Svar
    1. Lillesøstergreia var helt forferdelig. Men likevel leser og liker man, og jeg og du det - merkelige greier på en måte. Nå skal jeg i hvert fall på leting etter flere vinnere av glassnøkler, håper det er Kerstin Andersson som leser på dem også, selv om det nok er å håpe på for mye.

      Slett
  2. Kom inn for å spørre om dette var Harpiks. Og trenge egentlig ikke kommentere for å spørre om det, men siden jeg nå likevel taster;
    Husker jeg leste, muligens skrevet om, og tror jeg likte sånn midt på treet, pga slutten. Sluttet den ikke litt brått? Det med mora var litt rart, enig der.
    (Måtte søke opp innlegget, og ser at jeg egentlig likte den godt. Ergo har den tapt seg i minnet. Rart med slikt)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg måtte innom deg for å lese hva du hadde skrevet om denne, og om jeg eventuelt hadde kommentert, og det ville vært rart, for jeg hadde jo aldri hørt om forfatteren før. Men hurra, jeg hadde ikke vært inne og kommentert.
      Den slutter ganske brått, men det var helt greit syns jeg fordi hele greia er jo konsentrert rundt farens grep på Liv, og det hadde kanskje vært interessant å følge henne videre, men det er stoff nok til en ny bok - som sikkert plutselig kommer.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokbloggertreff og Kapittel i Stavanger - Stor grad av gledings!

Årets bokbloggertreff er lagt til Stavanger i forbindelse med litteraturfestivalen Kapittel, og det gir meg en glimrende anledning til å besøke Stavanger for første gang. Jeg gleder meg stort, og flybilletter og hotellrom er bestilt for mange måneder siden. 


Når man leser hundrevis av bøker i året og ELSKER å snakke om leseopplevelsene det gir, sier det seg selv at å treffe andre likesinnede byr på mange positive opplevelser, noe erfaringer fra tidligere bokbloggertreff og litteraturfestivaler bekrefter. Det at bokbloggtreffet er lagt til Kapittelfestivalen gjør at forventingene blir enda høyere, og hver gang jeg leser programmet krysser jeg av nye spennende programposter. I sted oppdaget jeg for eksempel arrangementet: Danmark i krig og Sameland i opprør -  torsdag klokka 16.30  med  Kaspar Colling Nielsen og Tharaniga Raja. Dit skal jeg! Heldigvis kolliderer det verken med Janne Stigen Drangsholt og Winterkrigen som starter klokka 15, eller skrivekurset med Ivo de Figueiredo som sta…

Tina Lisø : Bare en tanke : 76 sider

Nydelige dikt om hverdagen og kjærligheten som gjør deg bevisst kraften av å være NÅ!
Det er ikke sånn at jeg kjenner Tina kjempegodt, men jeg kjenner henne litt, og alt det jeg vet fra møtene med henne, og fra det folk forteller om møtene med henne gjør at jeg kan si at den boka som hun nå gir ut er en typisk Tinabok.
Tina er altså ganske nydelig, og hun sprer varme og glede både personlig og nå gjennom egen poesi. Jeg har fulgt henne på Instagram i flere år, og da hun begynte å legge ut dikt ble jeg litt forbauset over at hun ikke nevnte forfatteren til diktene! Kanskje hun ikke visste at det var ansett som lite heldig å publisere dikt uten å kreditere den som hadde skrevet verket? Tenke jeg. Men der tok jeg jo gruelig feil, for diktene var det jo Tina selv som hadde skrevet. Jeg deler tre dikt fra samlingen, og jeg kan jo ikke anmelde denne siden jeg kjenner Tina, men jeg kan fortelle om den og jeg kan si at jeg syns at boka er helt nydelig!


Trenger bare noen minutter
Trekker meg ba…

Engelske lydbøker

De siste månedene har jeg fått helt dilla på engelske lydbøker, og jo lengre de er, jo bedre er det. Favoritten så langt er The Crimson Petal and the White av Michel Faber. Den er på litt under 42 timer, nydelig lest av Jill Tanner. Boka fikk strålende kritikker da den kom ut, og BBC lagde en miniserie. Cappelen Damm har gitt ut boka i sin stjerneserie, og jeg anbefaler den til alle som liker historiske romaner med sterke kvinner i hovedrollen. Det var Ingalill som satte meg på sporet av denne boka, og her er hennes omtale av boka. 
John Hart er en amerikansk forfatter jeg liker godt. Brødrene fra Iron House, Ved elven og Det siste barnet hørte jeg som norske lydbøker, mens jeg leste og anmeldte Syndenes forlatelse   Nå har jeg hørt The King of Lies, en bok som kom på norsk i 2006, men den var den eneste av John Hart sine utgivelser jeg ikke hadde lest. Helt tilfeldig oppdaget jeg at den lå på Storytel, og 13 timer gikk unna som et jessunavn, som vi sier her i Finnmark. Boka er godt les…