Kerstin Andersson er for tiden min favorittoppleser, og jeg
søker ofte etter bøker der hun leser. Storytel har enkle søkemetoder for å finne opplesere, og det bidrar til at jeg ender opp med å
lytte til bøker som jeg i utgangspunktet ikke ville drømt om å begynne på. Og akkurat slik var det at jeg fant Kåda (som
betyr Harpiks på norsk, og som jeg ikke forsto før det var ca. en time igjen av
lydboka.)
Det begynner helt rått – bokstavelig talt, og det blir ikke
så veldig mye bedre utover i boka. Fortellestemmen er syv år gamle Liv, og
hennes oppvekst har vært så spesiell at hun makter å finne en forklaring på det
meste.
Liv starter med å fortelle at pappaen hennes drepte farmoren
på julaften, og at det var før han dro inn til tettstedet og fortalte at Liv
var død. Det var også før mammaen hennes var blitt så tykk at hun ikke klarte å
komme seg ut av sengen selv, og før pappaen hennes hadde samlet så mange ting at
han var nødt til å henge skrotet sitt i taket for å få plass.
Det er stort sett Liv som forteller historien, og hun er glad
i pappaen sin, og hun tror på alt han forteller, slik som at ingen kan føle
smerte når det er mørkt. For henne var det greit at farmoren døde, det var jo
enda ikke blitt dagslys når faren drepte henne, og da hadde hun jo ikke vondt.
Faren har en tvangslidelse som består av alvorlig samlemani,
han klarer ikke å kaste noe, og hans bakgrunn og erfaringer gir leseren delvis
forklaringer på hvorfor det kunne utvikle seg så langt som det gjorde her.
Hvorfor moren endte opp i senga, så tykk at hun ikke klarte å ta vare på seg
selv eller familien sin, syns jeg var litt vanskeligere å forstå, og det er
mulig at teksten gir forklaringer på det også, men jeg fant de ikke. Kanskje
alt ikke trenger å forklares.
Spenningen bygges gradvis opp, og de to siste timene er
ganske fortettet. Det blir absurd spennende, og jeg skjønner godt at denne
romanen vant Glassnøkkelen for Nordens beste spenningsroman i 2016.. Boka har
også vunnet en rekke andre priser, alt kan du lese om hvis du trykker HER. I Norge er det Aschehoug som gir ut boka, med tittelen Harpiks.
Uff ja, denne var vond og lese. Og god. Ufeilbarlige far og mor... Alt hva unger klarer å normalisere. Glassnøkkelen var vel fortjent!
SvarSlettLillesøstergreia var helt forferdelig. Men likevel leser og liker man, og jeg og du det - merkelige greier på en måte. Nå skal jeg i hvert fall på leting etter flere vinnere av glassnøkler, håper det er Kerstin Andersson som leser på dem også, selv om det nok er å håpe på for mye.
SlettKom inn for å spørre om dette var Harpiks. Og trenge egentlig ikke kommentere for å spørre om det, men siden jeg nå likevel taster;
SvarSlettHusker jeg leste, muligens skrevet om, og tror jeg likte sånn midt på treet, pga slutten. Sluttet den ikke litt brått? Det med mora var litt rart, enig der.
(Måtte søke opp innlegget, og ser at jeg egentlig likte den godt. Ergo har den tapt seg i minnet. Rart med slikt)
Jeg måtte innom deg for å lese hva du hadde skrevet om denne, og om jeg eventuelt hadde kommentert, og det ville vært rart, for jeg hadde jo aldri hørt om forfatteren før. Men hurra, jeg hadde ikke vært inne og kommentert.
SlettDen slutter ganske brått, men det var helt greit syns jeg fordi hele greia er jo konsentrert rundt farens grep på Liv, og det hadde kanskje vært interessant å følge henne videre, men det er stoff nok til en ny bok - som sikkert plutselig kommer.