Minna Rytisalo : Lempi : Pax : 260 sider

Publisert i Altaposten 18. juli 2018 

Blodsbånd

Minna Rytisalo er 44 år gammel, født og oppvokst i Finland. I 2016 debuterte hun med Lempi, som kom ut på norsk tidligere i år. Det er Turid Farbregd som har stått for oversettelsen, og hun har som vanlig klart å beholde forfatterens særegne stemme i den norske språkdrakten.

Hovedpersonen er Lempi, og vi blir kjent med henne gjennom romanens tre fortellerstemmer; Viljami, Elli og Siski.

Viljami er en ung bondesønn fra en liten gård i Nord-Finland. Han er sjenert og lite vant til kvinner, så da den vakre butikkeierens datter Lempa plutselig en dag gir han et kyss på kinnet blir han som forhekset. Lempi er vakker og vill, vant til silkestrømper, sukkerbiter og skole. Han kan kun gi henne hardt arbeid på gården, to melkekyr, en vakker liten innsjø med en strand, og enorme myrer med bær, og seg selv. Men det er akkurat det Lempi vil ha, og hun flytter til den avsidesliggende gården. Hun er høy på livet, og høy på kjærligheten. Hun smører rødt på leppene og inviterer den kjekke mannen sin med på heftige turer ut i sommernatten. Men de blir observert av hjelpejenta Elli som også utvikler et sterkt begjær etter Viljami. Da Viljami blir innkalt til fronten blir Lempi og Elli alene igjen på gården, og Elli har ikke høye tanker om bytispa Lempi. Elli driver med svart magi, hun gjør besvergelser og kaster ondt over Lempi, med kunnskap som hun aldri har lært, men som hun kjenner fra sitt innerste dyp.

Siski er Lempis yngre tvillingsøster, og hun blir kjæreste med en tysk offiser som hun følger til Norge, og senere Tyskland. Siski tegner et annet slags bilde av Lempi enn det Viljami og Elli gjør. Siski og Lempi er bundet sammen av usynlige bånd, og Siski vet hva Lempi føler og hvordan hun har det, selv om milene som skiller dem kan måles i hundretall.

For meg ble det umulig å ikke sammenligne Lempi med Jordmora (2014) av Katja Kettu. Begge bøkene har handling lagt til det nordlige Finland, og til samme tidsrom – 1944, men der Kettus språk er mektig og rått er Rytisalos språk mer temmet, – mer spinkelt på en måte. Setningene er ofte korte, kanskje litt stakkato, spesielt når det er Elli som forteller, men det gir liv til teksten, og det er et kvalitetstegn når tempo og rytme forandrer seg etter hvem som forteller, slik Rytisalo har klart her. Lempi blir veldig tydelig som hovedperson, selv om leseren ser henne gjennom tre helt ulike personer. Hennes skjebne skal jeg ikke røpe her - men boka har elementer fra kriminalsjangeren, og et driv som gjør den lett å lese.

Terningkast 5