Gå til hovedinnhold

Minna Rytisalo : Lempi : Pax : 260 sider

Publisert i Altaposten 18. juli 2018 



Blodsbånd

Minna Rytisalo er 44 år gammel, født og oppvokst i Finland. I 2016 debuterte hun med Lempi, som kom ut på norsk tidligere i år. Det er Turid Farbregd som har stått for oversettelsen, og hun har som vanlig klart å beholde forfatterens særegne stemme i den norske språkdrakten.

Hovedpersonen er Lempi, og vi blir kjent med henne gjennom romanens tre fortellerstemmer; Viljami, Elli og Siski.

Viljami er en ung bondesønn fra en liten gård i Nord-Finland. Han er sjenert og lite vant til kvinner, så da den vakre butikkeierens datter Lempa plutselig en dag gir han et kyss på kinnet blir han som forhekset. Lempi er vakker og vill, vant til silkestrømper, sukkerbiter og skole. Han kan kun gi henne hardt arbeid på gården, to melkekyr, en vakker liten innsjø med en strand, og enorme myrer med bær, og seg selv. Men det er akkurat det Lempi vil ha, og hun flytter til den avsidesliggende gården. Hun er høy på livet, og høy på kjærligheten. Hun smører rødt på leppene og inviterer den kjekke mannen sin med på heftige turer ut i sommernatten. Men de blir observert av hjelpejenta Elli som også utvikler et sterkt begjær etter Viljami. Da Viljami blir innkalt til fronten blir Lempi og Elli alene igjen på gården, og Elli har ikke høye tanker om bytispa Lempi. Elli driver med svart magi, hun gjør besvergelser og kaster ondt over Lempi, med kunnskap som hun aldri har lært, men som hun kjenner fra sitt innerste dyp.

Siski er Lempis yngre tvillingsøster, og hun blir kjæreste med en tysk offiser som hun følger til Norge, og senere Tyskland. Siski tegner et annet slags bilde av Lempi enn det Viljami og Elli gjør. Siski og Lempi er bundet sammen av usynlige bånd, og Siski vet hva Lempi føler og hvordan hun har det, selv om milene som skiller dem kan måles i hundretall.

For meg ble det umulig å ikke sammenligne Lempi med Jordmora (2014) av Katja Kettu. Begge bøkene har handling lagt til det nordlige Finland, og til samme tidsrom – 1944, men der Kettus språk er mektig og rått er Rytisalos språk mer temmet, – mer spinkelt på en måte. Setningene er ofte korte, kanskje litt stakkato, spesielt når det er Elli som forteller, men det gir liv til teksten, og det er et kvalitetstegn når tempo og rytme forandrer seg etter hvem som forteller, slik Rytisalo har klart her. Lempi blir veldig tydelig som hovedperson, selv om leseren ser henne gjennom tre helt ulike personer. Hennes skjebne skal jeg ikke røpe her - men boka har elementer fra kriminalsjangeren, og et driv som gjør den lett å lese.


Terningkast 5

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokbloggertreff og Kapittel i Stavanger - Stor grad av gledings!

Årets bokbloggertreff er lagt til Stavanger i forbindelse med litteraturfestivalen Kapittel, og det gir meg en glimrende anledning til å besøke Stavanger for første gang. Jeg gleder meg stort, og flybilletter og hotellrom er bestilt for mange måneder siden. 


Når man leser hundrevis av bøker i året og ELSKER å snakke om leseopplevelsene det gir, sier det seg selv at å treffe andre likesinnede byr på mange positive opplevelser, noe erfaringer fra tidligere bokbloggertreff og litteraturfestivaler bekrefter. Det at bokbloggtreffet er lagt til Kapittelfestivalen gjør at forventingene blir enda høyere, og hver gang jeg leser programmet krysser jeg av nye spennende programposter. I sted oppdaget jeg for eksempel arrangementet: Danmark i krig og Sameland i opprør -  torsdag klokka 16.30  med  Kaspar Colling Nielsen og Tharaniga Raja. Dit skal jeg! Heldigvis kolliderer det verken med Janne Stigen Drangsholt og Winterkrigen som starter klokka 15, eller skrivekurset med Ivo de Figueiredo som sta…

Sommer er lydboktid og jeg har hørt noen fantastiske lydbøker (og noen ikke fullt så fantastiske)

Sommer er lydboktid – eller vent, for meg er egentlig alle årstider lydboktid, men denne sommeren har jeg nok likevel satt en skikkelig personlig rekord i konsumering av lydbøker. Jeg hører lydbøker når jeg rydder i hagen, når jeg kvister og bærer bort, når jeg luker og når jeg går tur med hundene. Nå har vi fire store huskyer, og en liten innehund som trenger trim, så det blir en del muligheter for lydbokkos. Her har jeg skrevet om noen av lydbøkene jeg har hørt.




Engelske lydbøker

De siste månedene har jeg fått helt dilla på engelske lydbøker, og jo lengre de er, jo bedre er det. Favoritten så langt er The Crimson Petal and the White av Michel Faber. Den er på litt under 42 timer, nydelig lest av Jill Tanner. Boka fikk strålende kritikker da den kom ut, og BBC lagde en miniserie. Cappelen Damm har gitt ut boka i sin stjerneserie, og jeg anbefaler den til alle som liker historiske romaner med sterke kvinner i hovedrollen. Det var Ingalill som satte meg på sporet av denne boka, og her er hennes omtale av boka. 
John Hart er en amerikansk forfatter jeg liker godt. Brødrene fra Iron House, Ved elven og Det siste barnet hørte jeg som norske lydbøker, mens jeg leste og anmeldte Syndenes forlatelse   Nå har jeg hørt The King of Lies, en bok som kom på norsk i 2006, men den var den eneste av John Hart sine utgivelser jeg ikke hadde lest. Helt tilfeldig oppdaget jeg at den lå på Storytel, og 13 timer gikk unna som et jessunavn, som vi sier her i Finnmark. Boka er godt les…