Publisert i Altaposten 18. juli 2018
Blodsbånd
Minna
Rytisalo er 44 år gammel, født og oppvokst i Finland. I 2016 debuterte hun med
Lempi, som kom ut på norsk tidligere i år. Det er Turid Farbregd som har stått
for oversettelsen, og hun har som vanlig klart å beholde forfatterens særegne
stemme i den norske språkdrakten.
Hovedpersonen
er Lempi, og vi blir kjent med henne gjennom romanens tre fortellerstemmer;
Viljami, Elli og Siski.
Viljami er
en ung bondesønn fra en liten gård i Nord-Finland. Han er sjenert og lite vant
til kvinner, så da den vakre butikkeierens datter Lempa plutselig en dag gir
han et kyss på kinnet blir han som forhekset. Lempi er vakker og vill, vant til
silkestrømper, sukkerbiter og skole. Han kan kun gi henne hardt arbeid på
gården, to melkekyr, en vakker liten innsjø med en strand, og enorme myrer med
bær, og seg selv. Men det er akkurat det Lempi vil ha, og hun flytter til den
avsidesliggende gården. Hun er høy på livet, og høy på kjærligheten. Hun smører
rødt på leppene og inviterer den kjekke mannen sin med på heftige turer ut i
sommernatten. Men de blir observert av hjelpejenta Elli som også utvikler et
sterkt begjær etter Viljami. Da Viljami blir innkalt til fronten blir Lempi og
Elli alene igjen på gården, og Elli har ikke høye tanker om bytispa Lempi. Elli
driver med svart magi, hun gjør besvergelser og kaster ondt over Lempi, med
kunnskap som hun aldri har lært, men som hun kjenner fra sitt innerste dyp.
Siski er
Lempis yngre tvillingsøster, og hun blir kjæreste med en tysk offiser som hun
følger til Norge, og senere Tyskland. Siski tegner et annet slags bilde av
Lempi enn det Viljami og Elli gjør. Siski og Lempi er bundet sammen av usynlige
bånd, og Siski vet hva Lempi føler og hvordan hun har det, selv om milene som
skiller dem kan måles i hundretall.
For meg
ble det umulig å ikke sammenligne Lempi med Jordmora (2014) av Katja Kettu. Begge
bøkene har handling lagt til det nordlige Finland, og til samme tidsrom – 1944,
men der Kettus språk er mektig og rått er Rytisalos språk mer temmet, – mer
spinkelt på en måte. Setningene er ofte korte, kanskje litt stakkato, spesielt
når det er Elli som forteller, men det gir liv til teksten, og det er et
kvalitetstegn når tempo og rytme forandrer seg etter hvem som forteller, slik
Rytisalo har klart her. Lempi blir veldig tydelig som hovedperson, selv om
leseren ser henne gjennom tre helt ulike personer. Hennes skjebne skal jeg ikke
røpe her - men boka har elementer fra kriminalsjangeren, og et driv som gjør
den lett å lese.
Terningkast
5
Kommentarer
Legg inn en kommentar