Sommer er lydboktid og jeg har hørt noen fantastiske lydbøker (og noen ikke fullt så fantastiske)

Sommer er lydboktid – eller vent, for meg er egentlig alle årstider lydboktid, men denne sommeren har jeg nok likevel satt en skikkelig personlig rekord i konsumering av lydbøker. Jeg hører lydbøker når jeg rydder i hagen, når jeg kvister og bærer bort, når jeg luker og når jeg går tur med hundene. Nå har vi fire store huskyer, og en liten innehund som trenger trim, så det blir en del muligheter for lydbokkos. Her har jeg skrevet om noen av lydbøkene jeg har hørt.

Den siste boka jeg hørte var Eleanor Oliphant is Completely Fine av Gail Honeyman, og den boka var rett og slett skikkelig god. Eleanor er tredve år gammel, sekretær i en bedrift som jobber med grafisk design, og hun er ekstremt dårlig på sosiale relasjoner. Hun har regulert livet sitt slik at hun kan klare seg økonomisk og hun føler at hun kan fungere helt uavhengig av andre mennesker.

Hun spiser det samme hver dag, løser kryssord i en helt spesiell avis i lunsjen hver dag, og drikker den samme mengde vodka hver helg. Hun har ingen venner, og er oppvokst på barnehjem og i ulike fosterhjem etter en grusom ulykke som skjedde da hun var 10 år gammel. Hun har fortrengt alle minnene derifra, men det dukker opp små glimt og leseren skjønner gradvis hva som har skjedd. Jeg hørte denne delvis på svensk (12 timer og 39 minutt) og delvis på engelsk  (11 timer og 36 minutt) – den engelske utgaven avsluttes med et intervju der oppleseren intervjuer forfatter Gail Honeyman.  

En annen god bok jeg nylig har hørt er Den underjordiska järnvägen (10 timer og 49 minutt) av Colson Whitehead. Jeg hadde papirboka (utgitt på norsk i 2017 av Kagge forlag), men valgte å høre den svenske oversettelsen.

Cora er seksten år og slave på en bomullsplantasje i Georgia. Hennes bestemor var en fri kvinne som ble lagt i lenker og skipet fra Afrika til Amerika, og Coras mor er den eneste slaven som har klart å rømme fra slaveriet, og som ikke er funnet igjen. Dette gjør Cora spesiell, og når Caesar, (en ny slave som er kommet til plantasjen og som har arbeidet  i nordstatene) spør om Cora vil rømme sammen med ham blir hun med. De flykter via den underjordiske jernbanen, og setter mange liv i fare.

Slavejegeren Ridgeway, som kun har mislykkes en gang i sin jakt etter rømte slaver (selvfølgelig er dette moren til Cora), tar opp jakten på dem.

Whitehead skriver godt, og han klarer å tilføre noe nytt til et tema og i en sjanger der det er kommet mange bøker. Etter den første timen var jeg litt skeptisk, og jeg tenkte at dette ble veldig forutsigbart, men der tok jeg feil. Det er en nerve, og en tilstedeværelse i denne historien som gjør den vel verdt å få med seg.

Liane Moriarty : En annan Alice – 16 timer og 32 minutt. Strålende lest av Gunilla Leining.

Dette er en skikkelig dameroman, eller det kan jo hende at det er menn som liker denne, og det er jo lov, men veldig mange menn vil holde seg langt unna. 

Alice våkner opp på et treningssenter og får beskjed om at hun har besvimt under en hard treningstime, og nå må hun vente på ambulansen. Hun ber de ansatte være forsiktig med henne, for hun er jo gravid i 12. uke. Da ambulansen kommer synes hun synd på ambulansesjåførene som må bære henne, hun er jo så tung! Hun får en veske med seg, en hun aldri har sett før, og hun kjenner ingen av menneskene rundt henne, selv om de prater til henne som om hun er en gammel og god bekjent. 

Da hun kommer til sykehuset gir legene beskjed om at hun ikke er gravid, og at hun har født før. Hun har et arr etter et keisersnitt. Langsomt går det opp for Alice at hun har mistet hukommelsen, og 10 år av hennes liv er helt borte. Hun tror hun er 29 år, gravid og stormende forelsket i Nick. Det hun våkner til er en Nick som hater henne, de er i skilsmisseforhandlinger, tre barn som hun ikke husker, en søster som hun har dårlig kontakt med, en nabo som hater henne og en kondis og en kropp hun aldri kunne ha drømt om. Alice med hukommelsestap elsker fortsatt Nick og hun skjønner ikke hvordan hun kunne ha forandret seg så mye. Den store driven for meg var å få vite om forholdet til Nick kom til å bli bra når hun (eventuelt) fikk tilbake hukommelsen, og hvordan forholdet til søsteren ble.

Jeg koste meg mens jeg hørte, selv om boka er aaaaaalt for lang, og ganske full av forutsigbare relasjoner.

Whispering Shadows av Jan-Philipp Sender - 10 timer og 30 minutt - godt lest av George Newbern.

Sendker er en forfatter jeg har lest litt av før, blant annet Kunsten å høre hjerteslag som jeg leste i 2013.  I Whispering Shadows er det Paul som er hovedperson. Han er amerikaner, men har bodd nærmere tredve år i Hong Kong, nå har han bosatt seg på en øy som er litt mer usentral. Han hadde et tilfredstillende liv, med kone, barn og god jobb, men så døde barnet, og kona forlat ham og når vi møter han i romanens begynnelse sitter han fast i en sort sorg. Han har et forhold til en kinesisk kvinne, men det er overfladisk. En tilfeldighet fører til at han blir involvert i en mordetterforskning, og dette blir en slags krimbok, men veldig lite hardcore. Jeg likte den sånn passelig - nå er det tre uker sider jeg hørte på den, og allerede er det mye jeg har glemt, så man kan trygt si at den ikke har satt spor. Dett er første boka i en planlagt trilogi, og bok to er tilgjengelig på Storytel på svensk.

Jeg har også nylig hørt Exit West av Mohsin Hamid  og jeg var ikke like begeistret som Obama, men fint å ha hørt den likevel.