Marie Kvernmo : Møtet – Til dagen jeg dør : CalliidLágádus : 256 sider


Publisert i Altaposten 28. juni 2020 




   De vanskelige valgene 

 

Marie Kvernmo (f.1966) bor i Alta og er freelance vokalartist, skuespiller og forfatter. Hun debuterer med denne boka som er første bind i en planlagt romanserie der store deler av handlingen utspiller seg i et samisk miljø. 

 

Hovedpersonen er 37 år gamle Miriam. Hun er oppvokst i Troms og har samiske røtter, men fordi mora tok avstand fra alt som hadde med samisk kultur å gjøre rømte Miriam til Kautokeino og begynte på videregående skole der. I Kautokeino traff hun det hun trodde var sitt livs store kjærlighet. Han tilhørte en tradisjonell reindriftsfamilie, og Miriam var sikker på at fremtiden hennes var sikret da hun giftet seg med ham. Men nå, etter mange års ekteskap og flere felles barn har hun oppdaget at mannen har vært utro. Miriam er fortvilt, men mannen er like fornøyd. Han sitter med makten, både økonomisk og sosialt. 

 

Miriam er med i et stort samisk kor, med deltakere fra flere land og dette koret er invitert med på et 17 dagers internasjonalt fredsarrangement i Stockholm. Miriam hadde sagt nei takk til turen – hun hadde egentlig ikke tid, det var så mye arbeid å gjøre hjemme. Men etter å ha oppdaget mannens svik bestemmer hun seg for å bli med til den svenske hovedstaden.  

 

Kjærlighet i lufta? 

 

Artister fra hele verden samles på motellet på Skeppsholmen, og det er spesielt den tibetanske gruppen som går godt overens med den samiske gruppen, både kulturelt, spirituelt og sosialt. En av de tibetanske artistene er en ung kjekk mann som begynner å betrakte Miriam med mer varme og interesse enn det rent vennskapelige. Og Miriam havner i utfordrende situasjoner, for hva vil hun egentlig med livet sitt? Med en mann som er utro, en dårlig betalt jobb på baren på hotellet og to tenåringer hjemme som stadig oftere viser at de ikke bryr seg om henne kan hun kanskje bestemme seg for å utfordre skjebnen litt? 

 

Fortellingen har et godt driv, og Miriam er en tydelig tegnet hovedperson som er lett å tro på, og også ganske lett å bli glad i. Det er mye dialog her, og språket er muntlig, med tydelige innslag av dialekt. Her finnes en del ord og vendinger som er naturlige for oss fra Finnmark, men som kanskje kunne vært tatt vekk hvis forlag og forfatter hadde tenkt at boka skal leses av et bredere publikum. Det samme gjelder valget om å bruke samiske stedsnavn uten at det finnes en oversettelse eller ordliste. Men, jeg sier kanskje – for det er litt av sjarmen med boka. 

 

 

Det blir en del gjentakelser, både i handling og dialog, og mye vandring i de samme gatene, snakking om de samme tingene, pynting og synging uten at det blir tilført særlig mye nytt. Et ganske stort parti midt i boka kunne vært revidert ganske hardt.  

 

Noe av det aller beste med å lese bøker fra eget miljø og natur er at det er så deilig å kjenne igjen metaforer og sammenligninger når forfatteren har benyttet seg av denne muligheten til å sette et personlig preg på åndsverket sitt, noe Kvernmo har gjort i stor grad her: 

 

«Mistankens stakk seg nådeløst og dypt inn i det sårbare hjertet, som kongeørnas klør på en nyfødt reinkalv.», eller denne; «Og musikken vår passet jo sammen som fot i kommag».  -For meg virker det som om halvparten av alle norske skjønnlitterære bøker som kommer ut handler om Grünerløkka, Frogner og Bislett, og da har man verken kunnskap eller interesse av å trekke nyfødte kalver, kongeørna, eller kommager inn i litteraturen.  

 

Jeg håper Marie Kvernmo fortsetter å skrive, og jeg gleder meg til å lese fortsettelsen! 

 

Terningkast 4 

Kommentarer