Solgunn sitt

Sterk palestinsk roman   - Publisert i Altaposten 29. juni 2010 Da jeg var 12 år reiste en av tantene mine til Beirut for å arbeide som operasjonssykepleier. Hun kom hjem og fortalte de grusomste historier om barn som ble skutt og drept foran øynene hennes. Disse historiene sitter spikret fast i hodet mitt, og det har aldri vært noen tvil om hvem som har min sympati når det gjelder konflikten i Midtøsten. Med dette som utgangspunkt leste jeg denne romanen som handler om en palestinsk familie som vi følger fra 1941 og frem til i dag. Hasan og Dalia er to unge palestinske ungdommer som bor i den lille landsbyen Ein Hod. Hasan forelsker seg i Dalia og de gifter seg.   Hasan tilhører en gammel familie som har bodd på samme plass i 40 generasjoner, og familien hans har alltid dyrket jorden. De to eldste barna til Hasan og Dalia, Yousef og Ismail ble født i den lille landsbyen. Ismail får en karakteristisk skade rundt det ene øyet sitt, og denne skaden skal være med å identifis...

Overraskende bra Vendela Vida er født i 1971. La nordlyset slette ditt navn er hennes tredje bok, men den første som er oversatt til norsk. Denna boka handler om Clarissa som er 28 år. Clarissa er forlovet med barndomsvennen Pankaj. De bor i New York og har det helt ok. En dag får de beskjed om at faren til Clarissa er død og de reiser for å forberede begravelse. Clarissas eneste andre slektning er den seks år yngre broren. Han er funkskjonshemmet og bor på institusjon. Etter begravelsen går Clarissa inn på rommet til moren. Moren forsvant da Clarissa var tenåring. Ingen vet hva som skjedde med henne. Ihvertfall; Clarissa finner en stor konvolutt med sitt egen navn på. Da hun åpner den ser hun fødselsattesten sin og hun får sjokk. Han hun trodde var faren er ikke hennes biologiske far. Den mannen som står oppført som far er en mann som har et samisk navn. Dette er bakteppet for romanen som handler om Clarissas reise til Nordkalotten. Jeg likte boka veldig godt. Vendela Vida ...

Ja, akkurat det føler jeg at jeg kan kalle meg nå; etter 3 dager på rad med flotte opplevelser, og alle helt forskjelllige. Øytun Folkehøyskole som ligger 5 kilometer fra Alta sentrum hadde invitert til konsert på torsdagkvelden med kultur-mix koret som er ledet av Per Oddvar Hildre. Bildet av Hildre er lånt fra Norsk sangforum sine sider.  Gjennomsnittsalderen på tilhørerne var skyhøy, og jeg med mine 40 år var blant de yngste. Det var en helt utrolig konsert, med energi, driv og glede. Jeg måtte tørke tårer flere gang, jeg ble så rørt! Jeg tok dette som en kombinert trim og opplevelsestur, og jeg og naboen som jeg gikk sammen med skilte oss klart ut både når det var snakk om alder og bekledning. Jeg hadde tatt på meg verneskoene og turklærne, jeg skulle tross alt forsere både skog og myr for å komme frem. Uansett, det var en fantastisk konsert og jeg er veldig glad jeg tok turen. Fredagskvelden var satt av til mimring om den transibirske jernbane. Nei, jeg har ikke tatt den ...

Nå er jeg ferdig med Mot Nordavinden av Daniel Glattauer og T. S. Spivets utvalgte verker av Reif Larsen.  Begge bøkene skal anmeldes for Altaposten, anmeldelsene kommer her på bloggen når de er publisert. I kveld skal vi dra til Skillefjorden og ha bål i fjæra. Dette er en tradisjon som familien min og etterhvert venner og venners venner også blir med på. I fjor var vi mange; og med bestemor på plass i campingstolen er alt som det skal være. Nå er hun snart 90 år, og hun har vondt både her og der, men til tross for surt og kaldt vær vil hun delta. Skillefjorden er hennes hjemplass, men det er ingen som har bodd der siden bestemor og bestefar flyttet inn til Alta for 32 år siden. Bildene under er tatt i fjor på Sankthansaften.

Da var høstferien bestilt. Turen går til Berlin. Tips tas imot med takk!

Det leses mye, men blogges lite. Har hatt det veldig travelt og veldig moro. I helga har det vært feiret at det er 25 år siden grunnskolen ble avsluttet. Formen er overraskende bra til tross for at jeg deltok med liv og lyst og hopp og sprell. Fredagskvelden var alle samlet på den gamle diskoteket som heter Fritz. Jeg dro hjem tidlig slik at jeg kunne være tipp topp klar for lørdagen som startet med omvisning på den gamle ungdomsskolen vi gikk på. Etterpå var det lunsj, og så var det pause til vi skulle møtes klokken 19.00 for å ta buss opp til Sorrisniva.   Der fikk vi servert det beste måltidet jeg noen gang har smakt! 5 retter, alt smakte fantastisk,  men den kremete suppen med røkt reinsdyrskjøtt var bare helt - nei jeg finner ikke ord! Så god var den. Forretten var laksekarpatsjo med salat, kaviar og gressløkolje. Bildet under er hentet fra hjemmesiden til Sorrisniva, og viser en slags laksekarpatsjo, med med annet tilbehør enn det vi fikk servert. Jeg måtte sel...

På mandagen var jeg en snartur innom Vadsø. Det er 15 år siden jeg var der sist, og da overnattet vi på en campingplass som nå er nedlagt. Jeg husket ingenting fra mitt forrige besøk, og syns det var utrolig spennende og morsomt å se litt av byen. Biblioteket var målet for mitt besøk, men jeg fikk ikke tatt noen bilder som kan rettferdiggjøre det flotte bygget, derfor har jeg lånt et bilde fra Vadsø kommune sin hjemmeside. Vadsø folkebiblitek deler lokaler med Finnmark fylkesbibliotek, og for en biblioteknerd var det en drøm å komme inn dit. Det luktet slik et bibliotek skal lukte, og så var det lyst, luftig, fullt av bøker og fine sitteplasser. Jeg ble nesten litt andektig. Bildene som kommer under har jeg selv tatt. Her var det egentlige motivet utstillinga på toppen, men men..... Her var det egentlig alle russiske bøker (utlånt fra Kirkenes), som var hovedmotvet, men jeg lurer på om jeg kanskje må ta meg et lite kurs i fotografering :-) Dette bildet er tatt på vei ut hovedin...