Gå til hovedinnhold

Susan Abulhawa : Morgen i Jenin : Aschehoug, 366 sider


Sterk palestinsk roman - Publisert i Altaposten 29. juni 2010

Da jeg var 12 år reiste en av tantene mine til Beirut for å arbeide som operasjonssykepleier. Hun kom hjem og fortalte de grusomste historier om barn som ble skutt og drept foran øynene hennes. Disse historiene sitter spikret fast i hodet mitt, og det har aldri vært noen tvil om hvem som har min sympati når det gjelder konflikten i Midtøsten. Med dette som utgangspunkt leste jeg denne romanen som handler om en palestinsk familie som vi følger fra 1941 og frem til i dag.

Hasan og Dalia er to unge palestinske ungdommer som bor i den lille landsbyen Ein Hod. Hasan forelsker seg i Dalia og de gifter seg.  Hasan tilhører en gammel familie som har bodd på samme plass i 40 generasjoner, og familien hans har alltid dyrket jorden. De to eldste barna til Hasan og Dalia, Yousef og Ismail ble født i den lille landsbyen. Ismail får en karakteristisk skade rundt det ene øyet sitt, og denne skaden skal være med å identifisere han mange år etterpå.

I 1948 invaderte Israel Ein Hod og nabolandsbyene og fordrev alle som bodde der fra hjemmene sine. På veien fra Ein Hod til Jenin ble Ismail kidnappet av den jødiske soldaten Moshe som  puttet babyen i en ryggsekk, kjørte hjem og fortalte kona at de nå var blitt foreldre. Kona, som var overlevende etter Holocaust, var dypt deprimert og lengtet etter et barn. Hun stilte ingen spørsmål, og tok imot den lille arabiske gutten med åpne armer.

Flyktninger fra forskjellige palestinske landsbyer ble samlet i Jenin, hvor de måtte bo i teltleire. Lidelsene og usikkerheten dominerte, men det var likevel ikke bare elendighet. Amal er Hasan og Dalias tredje og siste barn, hun blir født i flyktningeleiren. Det er hun som i jeg-form forteller historien til oss, avløst av en ukjent fortellerstemme som kommer frem med ujevne mellomrom. Selv om Amal er en oppdiktet karakter gjør jeg-formen at historien føles sann, og det var helt umulig å ikke bli berørt av det jeg leste. Kleenexpakken fikk virkelig kjørt seg.

Amal beskriver morgener mettet av poesi og soloppgang, blandet med duften av blomstrende mandeltrær, olivenbusker og pipetobakk. Det er fargerike og detaljerte beskrivelser av et vakkert landskap med duftende trær og nydelige blomstrer. Flyktningene lever intens og henter frem historier og drømmer som kan hjelpe dem til å holde ut. Etter hvert som  romanen utvikler seg blir tragediene mange, med massakrene i flyktnigeleirene Sabra og Shatila som det verste.

Språket er svulstig, og kan være uvant for mange lesere. Den arabiske litteraturen og den arabiske måten å snakke på er svært ulikt det vi kjenner fra vår vestlige kultur, og etter at jeg hadde lest tjue sider hadde jeg allerede skriblet ned to fulle sider med kritiske bemerkninger til overdådigheten i språket. Men så måtte jeg bare legge bort den avmålte vestlige tenkemåten, og heller åpne opp for å ikke steile av setninger som denne:  ”Hun holdt han tett inntil brystet i sine moderlige armer.”

Da jeg var ferdig med boka følte jeg meg helt utslitt. Selv om deler av boka er fiksjon, er historiene basert på virkelige hendelser og overgrep mot et folk der tragediene har stått i kø. Men vi tåler å lese om det, og selv om språket er overdådig og sjenerøst, er dette en god bok som kan være med på å gi ny kunnskap om, og forståelse for konflikten i Midtøsten.

Terningkast 5

Kommentarer

  1. Jeg leser stadig nye positive omtaler om denne - og jeg MÅ lese den da den er gratsibok fra Asche, men jeg greier aldri å starte, greide ikke engang å legge den i feriekofferten.
    (- var det ikke du som jaktet på gladbøker forresten?)

    - og uansett hvor like-god-som-alltid omtalen din er - har jeg fremdeles ikke lyst.

    SvarSlett
  2. Veldig bra omtale av boka! :) Jeg likte også denne, selv om den til tider var grusom å lese. De reportasje-delene var de verste.

    I tillegg syntes jeg at det var veldig smart av forfatteren å inkludere en type ordliste bak i boken over vanlige arabisk fraser/uttrykk/ord.

    SvarSlett
  3. Tror jeg må lese den boken, har egentlig sett på den flere ganger..

    Måtte du frem med kleenex pakken, kan nok jeg bare ha klar en hel kartong..

    Jeg liker godt literatur fra deler av verden som har en kultur som er anderledes enn vår.

    Ha en flott sommerkveld

    SvarSlett
  4. Ingalill: Joda, jakter alltid på gladbøker, men klarte ikke å stå i mot denne, og du leser den nok snart du også :-)

    Teskjekjerringa: Tusen takk, ja det er grusomt å lese - og vanskelig å holde distanse til hva man leser.


    Rose-Marie: Tusen takk!

    Fru Tunheim: Ja, du kan bare kjøpe inn kleenex, ingenting å spare på!

    SvarSlett
  5. Veldig drivende anmeldelse. Takk for tipset Solgunn:)

    SvarSlett
  6. Kristin : Takk og værsågod :-)

    SvarSlett
  7. Tusen takk for kommentaren på bloggen min, så koselig! Jeg klarer ikke helt å bestemme meg helt for hva jeg syns om denne boken, egentlig. Enkelte deler av den var veldig bra, men samtidig tok det meg evigheter å lese den! Så flott blogg du har, og jobben din må jo være drømmejobben;) Klem fra Anette :)

    SvarSlett
  8. Anette : Tusen takk, og ja, jeg har en skikkelig fin jobb!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!

Klassisk fortrengning?
Sist uke ble det kjent at Vigdis Hjorth fikk Bokhandlerprisen for Arv og Miljø, en bok som Vigdis Hjorth de siste tjue årene har skrevet mange versjoner av, med litt endring i kronologi og navn på persongalleri, men jeg vil hevde at rundt halvparten av Arv og Miljø finner du i Tredje person entall fra 2008, Hva er det med mor fra 2000 og med Hånden på hjertet fra 1989. Arv og miljø skiller seg ut fra Tredje person entall med at hovedpersonen sier høyt at det er begått overgrep, i de andre bøkene er dette mer vagt. Jeg gratulerer Vigdis Hjorth med prisen, hun skriver som alltid godt, men jeg la merke til at hun i anledning prisutdelingen igjen insisterer på at hun ikke skriver selvbiografisk og ikke forstår hvorfor noen kan tro noe slikt. Jeg finner det mer enn merkelig at Vigdis Hjorth ikke skjønner hvorfor noen ikke klarer å lese mange av bøkene hennes uten å lese selvbiografisk. Kunnskapen vi har om forfatteren Vigdis Hjorth har vi jo fra henne selv. Hun har i…

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…