Gå til hovedinnhold

Susan Abulhawa : Morgen i Jenin : Aschehoug, 366 sider


Sterk palestinsk roman - Publisert i Altaposten 29. juni 2010

Da jeg var 12 år reiste en av tantene mine til Beirut for å arbeide som operasjonssykepleier. Hun kom hjem og fortalte de grusomste historier om barn som ble skutt og drept foran øynene hennes. Disse historiene sitter spikret fast i hodet mitt, og det har aldri vært noen tvil om hvem som har min sympati når det gjelder konflikten i Midtøsten. Med dette som utgangspunkt leste jeg denne romanen som handler om en palestinsk familie som vi følger fra 1941 og frem til i dag.

Hasan og Dalia er to unge palestinske ungdommer som bor i den lille landsbyen Ein Hod. Hasan forelsker seg i Dalia og de gifter seg.  Hasan tilhører en gammel familie som har bodd på samme plass i 40 generasjoner, og familien hans har alltid dyrket jorden. De to eldste barna til Hasan og Dalia, Yousef og Ismail ble født i den lille landsbyen. Ismail får en karakteristisk skade rundt det ene øyet sitt, og denne skaden skal være med å identifisere han mange år etterpå.

I 1948 invaderte Israel Ein Hod og nabolandsbyene og fordrev alle som bodde der fra hjemmene sine. På veien fra Ein Hod til Jenin ble Ismail kidnappet av den jødiske soldaten Moshe som  puttet babyen i en ryggsekk, kjørte hjem og fortalte kona at de nå var blitt foreldre. Kona, som var overlevende etter Holocaust, var dypt deprimert og lengtet etter et barn. Hun stilte ingen spørsmål, og tok imot den lille arabiske gutten med åpne armer.

Flyktninger fra forskjellige palestinske landsbyer ble samlet i Jenin, hvor de måtte bo i teltleire. Lidelsene og usikkerheten dominerte, men det var likevel ikke bare elendighet. Amal er Hasan og Dalias tredje og siste barn, hun blir født i flyktningeleiren. Det er hun som i jeg-form forteller historien til oss, avløst av en ukjent fortellerstemme som kommer frem med ujevne mellomrom. Selv om Amal er en oppdiktet karakter gjør jeg-formen at historien føles sann, og det var helt umulig å ikke bli berørt av det jeg leste. Kleenexpakken fikk virkelig kjørt seg.

Amal beskriver morgener mettet av poesi og soloppgang, blandet med duften av blomstrende mandeltrær, olivenbusker og pipetobakk. Det er fargerike og detaljerte beskrivelser av et vakkert landskap med duftende trær og nydelige blomstrer. Flyktningene lever intens og henter frem historier og drømmer som kan hjelpe dem til å holde ut. Etter hvert som  romanen utvikler seg blir tragediene mange, med massakrene i flyktnigeleirene Sabra og Shatila som det verste.

Språket er svulstig, og kan være uvant for mange lesere. Den arabiske litteraturen og den arabiske måten å snakke på er svært ulikt det vi kjenner fra vår vestlige kultur, og etter at jeg hadde lest tjue sider hadde jeg allerede skriblet ned to fulle sider med kritiske bemerkninger til overdådigheten i språket. Men så måtte jeg bare legge bort den avmålte vestlige tenkemåten, og heller åpne opp for å ikke steile av setninger som denne:  ”Hun holdt han tett inntil brystet i sine moderlige armer.”

Da jeg var ferdig med boka følte jeg meg helt utslitt. Selv om deler av boka er fiksjon, er historiene basert på virkelige hendelser og overgrep mot et folk der tragediene har stått i kø. Men vi tåler å lese om det, og selv om språket er overdådig og sjenerøst, er dette en god bok som kan være med på å gi ny kunnskap om, og forståelse for konflikten i Midtøsten.

Terningkast 5

Kommentarer

  1. Jeg leser stadig nye positive omtaler om denne - og jeg MÅ lese den da den er gratsibok fra Asche, men jeg greier aldri å starte, greide ikke engang å legge den i feriekofferten.
    (- var det ikke du som jaktet på gladbøker forresten?)

    - og uansett hvor like-god-som-alltid omtalen din er - har jeg fremdeles ikke lyst.

    SvarSlett
  2. Veldig bra omtale av boka! :) Jeg likte også denne, selv om den til tider var grusom å lese. De reportasje-delene var de verste.

    I tillegg syntes jeg at det var veldig smart av forfatteren å inkludere en type ordliste bak i boken over vanlige arabisk fraser/uttrykk/ord.

    SvarSlett
  3. Tror jeg må lese den boken, har egentlig sett på den flere ganger..

    Måtte du frem med kleenex pakken, kan nok jeg bare ha klar en hel kartong..

    Jeg liker godt literatur fra deler av verden som har en kultur som er anderledes enn vår.

    Ha en flott sommerkveld

    SvarSlett
  4. Ingalill: Joda, jakter alltid på gladbøker, men klarte ikke å stå i mot denne, og du leser den nok snart du også :-)

    Teskjekjerringa: Tusen takk, ja det er grusomt å lese - og vanskelig å holde distanse til hva man leser.


    Rose-Marie: Tusen takk!

    Fru Tunheim: Ja, du kan bare kjøpe inn kleenex, ingenting å spare på!

    SvarSlett
  5. Veldig drivende anmeldelse. Takk for tipset Solgunn:)

    SvarSlett
  6. Kristin : Takk og værsågod :-)

    SvarSlett
  7. Tusen takk for kommentaren på bloggen min, så koselig! Jeg klarer ikke helt å bestemme meg helt for hva jeg syns om denne boken, egentlig. Enkelte deler av den var veldig bra, men samtidig tok det meg evigheter å lese den! Så flott blogg du har, og jobben din må jo være drømmejobben;) Klem fra Anette :)

    SvarSlett
  8. Anette : Tusen takk, og ja, jeg har en skikkelig fin jobb!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam