Susan Abulhawa : Morgen i Jenin : Aschehoug, 366 sider

Sterk palestinsk roman - Publisert i Altaposten 29. juni 2010

Da jeg var 12 år reiste en av tantene mine til Beirut for å arbeide som operasjonssykepleier. Hun kom hjem og fortalte de grusomste historier om barn som ble skutt og drept foran øynene hennes. Disse historiene sitter spikret fast i hodet mitt, og det har aldri vært noen tvil om hvem som har min sympati når det gjelder konflikten i Midtøsten. Med dette som utgangspunkt leste jeg denne romanen som handler om en palestinsk familie som vi følger fra 1941 og frem til i dag.

Hasan og Dalia er to unge palestinske ungdommer som bor i den lille landsbyen Ein Hod. Hasan forelsker seg i Dalia og de gifter seg.  Hasan tilhører en gammel familie som har bodd på samme plass i 40 generasjoner, og familien hans har alltid dyrket jorden. De to eldste barna til Hasan og Dalia, Yousef og Ismail ble født i den lille landsbyen. Ismail får en karakteristisk skade rundt det ene øyet sitt, og denne skaden skal være med å identifisere han mange år etterpå.

I 1948 invaderte Israel Ein Hod og nabolandsbyene og fordrev alle som bodde der fra hjemmene sine. På veien fra Ein Hod til Jenin ble Ismail kidnappet av den jødiske soldaten Moshe som  puttet babyen i en ryggsekk, kjørte hjem og fortalte kona at de nå var blitt foreldre. Kona, som var overlevende etter Holocaust, var dypt deprimert og lengtet etter et barn. Hun stilte ingen spørsmål, og tok imot den lille arabiske gutten med åpne armer.

Flyktninger fra forskjellige palestinske landsbyer ble samlet i Jenin, hvor de måtte bo i teltleire. Lidelsene og usikkerheten dominerte, men det var likevel ikke bare elendighet. Amal er Hasan og Dalias tredje og siste barn, hun blir født i flyktningeleiren. Det er hun som i jeg-form forteller historien til oss, avløst av en ukjent fortellerstemme som kommer frem med ujevne mellomrom. Selv om Amal er en oppdiktet karakter gjør jeg-formen at historien føles sann, og det var helt umulig å ikke bli berørt av det jeg leste. Kleenexpakken fikk virkelig kjørt seg.

Amal beskriver morgener mettet av poesi og soloppgang, blandet med duften av blomstrende mandeltrær, olivenbusker og pipetobakk. Det er fargerike og detaljerte beskrivelser av et vakkert landskap med duftende trær og nydelige blomstrer. Flyktningene lever intens og henter frem historier og drømmer som kan hjelpe dem til å holde ut. Etter hvert som  romanen utvikler seg blir tragediene mange, med massakrene i flyktnigeleirene Sabra og Shatila som det verste.

Språket er svulstig, og kan være uvant for mange lesere. Den arabiske litteraturen og den arabiske måten å snakke på er svært ulikt det vi kjenner fra vår vestlige kultur, og etter at jeg hadde lest tjue sider hadde jeg allerede skriblet ned to fulle sider med kritiske bemerkninger til overdådigheten i språket. Men så måtte jeg bare legge bort den avmålte vestlige tenkemåten, og heller åpne opp for å ikke steile av setninger som denne:  ”Hun holdt han tett inntil brystet i sine moderlige armer.”

Da jeg var ferdig med boka følte jeg meg helt utslitt. Selv om deler av boka er fiksjon, er historiene basert på virkelige hendelser og overgrep mot et folk der tragediene har stått i kø. Men vi tåler å lese om det, og selv om språket er overdådig og sjenerøst, er dette en god bok som kan være med på å gi ny kunnskap om, og forståelse for konflikten i Midtøsten.

Terningkast 5