Kathryn Stockett : Barnepiken.

Tenk at det bare er femti år siden!

Vi er i Sørstatene på første halvdel av 60-tallet. De hvite fruene er avhengig av svarte hushjelper, både for å oppdra barn og for å lage mat. Enkelte, eller langt de fleste mener at hushjelpene tilhører en lavere klasse, og den ekleste og ondeste av alle fruene; miss Hilly får gjennomført at alle svarte hushjelper må bruke eget toalett. Det er nemlig uhygenisk at svarte og hvite deler på slikt utstyr, for de svarte er skitne og har en bakteriekultur som gjør de hvite syke. 

Miss Hilly er leader of the pack. Vi kjenner henne igjen fra klassen, håndballen, og ja, også fra arbeidslivet. Hun har noe som andre også vil ha, og ingen tør å si henne imot. En av Miss Hillys venninne, Miss Skeeter er en utradisjonell ung kvinne. Hun er høy, egentlig vakker, men det ser hun selvfølgelig ikke selv, og i motsetning til alle sine hvite venninnner, ugift. 

Miss Skeeter får arbeid som journalist i lokalavisa og hun skal ta seg av saker som handler om husstell. På dette området er Miss Skeeter helt amatør, på lik linje med de fleste hvite kvinner fra middeklassen/øvre middelklasse. De har jo aldri trengt å gjøre noe i huset, verken da de vokste opp eller når de fikk sitt eget hjem. Husarbeid og barnepass er jo arbeidet til de svarte hushjelpene. Miss Skeeter spør hushjelpen til sin venninne om hun kan hjelpe henne med spalten sin, og så lenge det pågår i hemmelighet er hun villig til å gjøre det.

Etterhvert dukker det opp en plan om å skrive en bok der hushjelpene forteller om hvordan livene deres er. Med rasismen i Sørstatene hjertelig tilstede, er det en stor risiko forbundet for alle som er med på dette prosjektet, og når romanen er ferdig, er det tre personer vi har blitt skikkelig godt kjent med. Det er den hvite miss Skeeter, samt hushjelpene Aibileen og Minny.

Jeg likte boka godt, den er lettlest og underholdene, og ganske lærerik. Og tenkt at det bare er femti år siden det var en akseptabel idé at hushjelper skulle ha et eget toalett fordi de var skitne!

Kommentarer

  1. Jeg har nettopp fått denne som lydbok, og gleder meg til å lese den - spesielt etter å ha lest din anmeldelse!

    SvarSlett
  2. Tusen hjertelig, som lydbok er den ganske spesiell, med tre forskjellige innlesere - jeg hørte deler av boka som lydbok, fungerte veldig bra.

    SvarSlett
  3. , har ennå ikke lest en misfornøyd omtale av denne, leste den selv som endel av bokbloggturneen, men kunne ønske at at jeg hadde hørt den engelske lydboka først
    - tror alt ville blitt sterkere og mer autentisk med 3 opplesere med riktig dialekt.

    (leker hele tiden med tanken på å lese opp igjen bøker på ulike språk, eller bare fordi jeg har lyst - som i gamle dager da jeg kunne lese samme bok i det uendelige - akk og ve :-)
    - nå blir det aldri tid for det er alltid noe nytt og spennende i bunken).

    SvarSlett
  4. Ingalill : Noen ganger MÅ man bare lese bøker flere ganger, eller eventuelt høre bøker flere ganger, men siden det er så utrolig mange gode bøker i verden, må man være veldig restriktiv med hvilke bøker man skal gi den æren.....denne var god, men ikke SÅ god - er min konklusjon.

    SvarSlett
  5. - men kanskje, tenker jeg, var den ufattelig god på originalspråket, leste et noen avsnitt av den engelske og inntrykket ble VELDIG forskjellig - pga språket.
    - det gjorde skillet mellom feks Aibileen (+) og Skeeter mye større og vennskapet mer spesielt, i den norske utgaven er ikke forskjellen så stor.
    - nuvel, siste boka jeg leste som jeg har lest før var Hvite Hester, men det teller nesten ikke - da det er evigheter siden første gang.

    - hva med deg? hva er den siste boke du leste opp?

    SvarSlett
  6. Hvite hester har jeg lest flere ganger, men den boka jeg sist leste på nytt for n´te gang var Balansekunst. Og så skal jeg lese Hvitt på svart av Ruben Galego en gang til. Snart. Den ligger og venter på soverommet. Men der ligger den i godt selskap :-), regner med at du vet nøyaktig hva jeg snakker om!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar