Gå til hovedinnhold

Meg eier ingen



Meg eier ingen : Åsa Linderborg : Versal, 274 sider / Publisert i Altaposten 8.11.2008

Ærlig og modig


Åsa Lindeborg arbeider som journalist i Aftonbladet. Denne
selvbiografien ble nominert til Augustprisen for årets beste
skjønnlitterære bok i Sverige i 2007.

Åsa Linderborg var fire år gammel da moren flyttet fra henne og faren.
Moren syntes så synd i pappaen til Åsa at hun ga han det mest dyrebare
hun eide; sin datter.

Faren til Åsa, Leif Anderson var herdemester på et jernverk i den
svenske byen Västerås. Han var kommunist, men så redd for at noen
skulle vite akkurat det, at han ikke ville bruke penn med rødt blekk når
han skulle skrive under på noe. _ Da kan de jo tro vi er kommunister!

Når Åsa skriver om sin alkoholiserte far, gjør hun det med stor
kjærlighet, og en nøkternhet og forbløffende detaljrikdom.
Hun har sagt i intervjuer at det å legge merke til detaljer var hennes
måte å mestre virkeligheten på. Faren drakk seg ofte full, og han hadde et
arbeid han var stolt av, men som han samtidig hatet. Åsa hadde ingen
grenser å forholde seg til, og når hun ikke ville ha godter hver dag, følte
faren det som om hun avviste han, og ikke godteriet. De har de fineste
gardinene i Västerås, men sover uten sengetøy, og badekaret har aldri
vært brukt. Hun har aldri sett faren vaske seg eller pusse tennene, og gjør
det ikke selv heller.

"Når han tok av seg skoene, spredte en voldsom stank seg. Han fikk
vannblemmer store som tokronemynter. Om kvelden skar han dem opp
med en lommekniv og tømte innholdet i et håndkle, som var stivt av
gammel væske"

Denne romanen er en sann fryd å lese, for den er så full av kjærlighet.
Kjærligheten Åsa føler for faren, og faren føler for Åsa er hjertelig
tilstede gjennom hele fortellingen. Selv om faren ofte er full, og ofte
forsømmer henne er dette ikke en fortelling som er vond å lese. Åsa
hadde mange ressurssterke omsorgspersoner rundt seg i oppveksten. I
helgene var hun ofte hos moren og hennes nye familie, og da hun var 14
år sov hun for siste gang under samme tak som faren. Jeg har ikke lyst til
å fortelle mer om historien, annet enn dette: Les den!

Terningkast 6
Etiketter:

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.
52 kommentarer
Les mer

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet
32 kommentarer
Les mer

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...
21 kommentarer
Les mer