Gå til hovedinnhold

Vann til elefantene - bokanmeldelse

Sara Gruen : Vann til elefantene : Bazar, 362 sider / Publisert i Altaposten 12.12.2008

Vidunderlig og hjerteskjærende

”Alder er en grusom tyv. Akkurat når du begynner å få taket på livet, slår den bena under deg og krummer ryggen din. Den gir deg smerter og gjør deg omtåket, og sprer kreft gjennom ektefellen din uten at du merker det.”

Hovedpersonen, Jacob Jankowski forteller oss dette fra sengen sin på aldershjemmet. Jacobs barn har plassert han der mot hans vilje, og han vantrives. En dag blir det oppstyr på aldershjemmet fordi et sirkus er kommet til byen. Dette fører til at Jacob begynner å mimre om ungdomstiden sin, og i kapitler som driver frem og tilbake i tid blir vi med på en underholdende, spennende og til tider bestialsk reise.

Jacob var nesten ferdig utdannet veterinær da foreldrene ble drept i en ulykke, og uten fremtidshåp hoppet han på et tog som tilhørte Benzinibrødrenes Mest Spektakulære Sirkus i Verden. Dette var USA på 1930-tallet og depresjonen lå som en grå skygge over menneskene og omgivelsene.
Jacob fikk jobb som dyrlege på sirkuset som ble styrt av sirkusdirektøren Onkel Al og dyretreneren August. August er gift med Marlena som har et av sirkusets hovednumre. Selvfølgelig blir Jacob forelsket i henne, og ja, sirkuset er i gang.

Hvorfor er denne romanen så bra? Svaret er enkelt! Dette er skrivekunst og fortellerglede som på mange måter overgår det de fleste norske skjønnlitterære forfattere har prestert denne høsten. Hvis jeg måtte legge boken fra meg, glemte jeg ikke fortellingen, og det var med et lykksalig smil jeg åpnet den igjen.

Sirkuslivet i USA på 1930 tallet var noe helt annet enn det vi forbinder med sirkusliv i dag. Onkel Al og August fremstår som harde og ondskapsfulle menn som gjennom grusomme og brutale handlinger styrte sirkuset. Hadde de for mange arbeidere var det vanlig å gi de man ikke lenger trengte rødt lys. Det vil si; de ble kastet av toget i fart, gjerne over bruer, da hadde de ingen mulighet til å overleve.

Forfatteren forteller i etterordet at en del av hendelsene i boken er basert på fakta, og foran hvert kapittel er det et bilde av hovedfienden til Onkel Al, det berømte Ringling Sirkuset. Dette er med på å gjøre historien levende og svært troverdig.
Forfatteren beskriver vennskap mellom dyr og mennesker på en fantastisk måte. Elefanten Rosie får en sentral plass i historien, det samme får Jack Russel – terrieren Queenie. Det er til tider fryktelig vonde scener som blir beskrevet, og jeg krympet meg når de sterkeste episodene ble beskrevet. Men samspillet dyr og mennesker imellom var ikke bare vondt, og måten Gruen har beskrevet fremveksten av vennskap arbeiderne mellom på, gjør at denne boken er en av de beste jeg har lest i 2008.


Terningkast 6

Kommentarer

  1. En veldig bra bok! En bok med en historie som man ikke glemmer. Glad for at jeg leste den. Takk for anbefalingen :)

    Hilsen Silje.

    SvarSlett
  2. Leste du denne på engelsk? :)

    Tora

    SvarSlett
  3. Hei Tora!

    Nei, jeg leste den på norsk :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!

Klassisk fortrengning?
Sist uke ble det kjent at Vigdis Hjorth fikk Bokhandlerprisen for Arv og Miljø, en bok som Vigdis Hjorth de siste tjue årene har skrevet mange versjoner av, med litt endring i kronologi og navn på persongalleri, men jeg vil hevde at rundt halvparten av Arv og Miljø finner du i Tredje person entall fra 2008, Hva er det med mor fra 2000 og med Hånden på hjertet fra 1989. Arv og miljø skiller seg ut fra Tredje person entall med at hovedpersonen sier høyt at det er begått overgrep, i de andre bøkene er dette mer vagt. Jeg gratulerer Vigdis Hjorth med prisen, hun skriver som alltid godt, men jeg la merke til at hun i anledning prisutdelingen igjen insisterer på at hun ikke skriver selvbiografisk og ikke forstår hvorfor noen kan tro noe slikt. Jeg finner det mer enn merkelig at Vigdis Hjorth ikke skjønner hvorfor noen ikke klarer å lese mange av bøkene hennes uten å lese selvbiografisk. Kunnskapen vi har om forfatteren Vigdis Hjorth har vi jo fra henne selv. Hun har i…

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…