Gå til hovedinnhold

Vann til elefantene - bokanmeldelse

Sara Gruen : Vann til elefantene : Bazar, 362 sider / Publisert i Altaposten 12.12.2008

Vidunderlig og hjerteskjærende

”Alder er en grusom tyv. Akkurat når du begynner å få taket på livet, slår den bena under deg og krummer ryggen din. Den gir deg smerter og gjør deg omtåket, og sprer kreft gjennom ektefellen din uten at du merker det.”

Hovedpersonen, Jacob Jankowski forteller oss dette fra sengen sin på aldershjemmet. Jacobs barn har plassert han der mot hans vilje, og han vantrives. En dag blir det oppstyr på aldershjemmet fordi et sirkus er kommet til byen. Dette fører til at Jacob begynner å mimre om ungdomstiden sin, og i kapitler som driver frem og tilbake i tid blir vi med på en underholdende, spennende og til tider bestialsk reise.

Jacob var nesten ferdig utdannet veterinær da foreldrene ble drept i en ulykke, og uten fremtidshåp hoppet han på et tog som tilhørte Benzinibrødrenes Mest Spektakulære Sirkus i Verden. Dette var USA på 1930-tallet og depresjonen lå som en grå skygge over menneskene og omgivelsene.
Jacob fikk jobb som dyrlege på sirkuset som ble styrt av sirkusdirektøren Onkel Al og dyretreneren August. August er gift med Marlena som har et av sirkusets hovednumre. Selvfølgelig blir Jacob forelsket i henne, og ja, sirkuset er i gang.

Hvorfor er denne romanen så bra? Svaret er enkelt! Dette er skrivekunst og fortellerglede som på mange måter overgår det de fleste norske skjønnlitterære forfattere har prestert denne høsten. Hvis jeg måtte legge boken fra meg, glemte jeg ikke fortellingen, og det var med et lykksalig smil jeg åpnet den igjen.

Sirkuslivet i USA på 1930 tallet var noe helt annet enn det vi forbinder med sirkusliv i dag. Onkel Al og August fremstår som harde og ondskapsfulle menn som gjennom grusomme og brutale handlinger styrte sirkuset. Hadde de for mange arbeidere var det vanlig å gi de man ikke lenger trengte rødt lys. Det vil si; de ble kastet av toget i fart, gjerne over bruer, da hadde de ingen mulighet til å overleve.

Forfatteren forteller i etterordet at en del av hendelsene i boken er basert på fakta, og foran hvert kapittel er det et bilde av hovedfienden til Onkel Al, det berømte Ringling Sirkuset. Dette er med på å gjøre historien levende og svært troverdig.
Forfatteren beskriver vennskap mellom dyr og mennesker på en fantastisk måte. Elefanten Rosie får en sentral plass i historien, det samme får Jack Russel – terrieren Queenie. Det er til tider fryktelig vonde scener som blir beskrevet, og jeg krympet meg når de sterkeste episodene ble beskrevet. Men samspillet dyr og mennesker imellom var ikke bare vondt, og måten Gruen har beskrevet fremveksten av vennskap arbeiderne mellom på, gjør at denne boken er en av de beste jeg har lest i 2008.


Terningkast 6

Kommentarer

  1. En veldig bra bok! En bok med en historie som man ikke glemmer. Glad for at jeg leste den. Takk for anbefalingen :)

    Hilsen Silje.

    SvarSlett
  2. Leste du denne på engelsk? :)

    Tora

    SvarSlett
  3. Hei Tora!

    Nei, jeg leste den på norsk :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…

Mona Tau Isaksen : Rothuldra : Slektskrønike fra Tverrelvdalen : 399 sider

Publisert i Altaposten 23. mars 2017 


Dramatikk og begjær i Tverrelvdalen
Det er ikke hverdagskost at det kommer bøker der all handling er lagt til Tverrelvdalen og områdene rundt, så naturlig nok fikk jeg lyst til å lese denne boka. Mona Tau Isaksen jobber til daglig som lærer i naturfag og matematikk ved Alta videregående skole og med Rothuldra debuterer hun som forfatter.
Mesteparten av handlingen finner sted på slutten av 1800 – tallet og det er den vakre Jenne fra gården Bekkevoll som er hovedperson. Romanen starter i nåtid med en ung jente som finner et skrin som er gjemt i Isberget. I skrinet ligger en fortelling som Jenne har skrevet ned, og det er denne historien vi blir kjent med. Etterkommerne etter de som kom nordover for å jobbe i gruva i Kåfjord var staute og vakre mennesker, selv om enkelte ikke alltid klarte å oppføre seg skikkelig når spriten fikk overtaket. Jennes bestemor var samisk, og kjent for å ha egenskaper som sjaman, noe som kom godt med flere ganger. Det er en …