Gå til hovedinnhold

Sofi Oksanen : Utrenskning : Oktober, 332 sider

Overbevisende og viktig - publisert  i Altaposten 9. mars 2010

Med fare for å virke i overkant pompøs velger jeg likevel å komme med følgende ytring: Mens jeg leste Sofi Oksanens siste roman husket jeg hvorfor jeg elsker å lese romaner.  Denne boka har alt! Den er til tider så spennende at jeg glemte å puste, den er så vond og trist at det gjør vondt langt inne i sjelen og den er ikke på noe tidspunkt morsom. Men likevel har den alt.

Historien starter i Estland i 1992. Den gamle kvinnen Aliide Truu finner en ung kvinne,  Zara på yttersiden av huset. Zara er mishandlet og bærer preg av det. Den gamle føler avsky i møtet med Zaras blåflekker og redde blikk. Aliide tenker at blåmerker skal dekkes og ties om, slik det alltid har vært gjort. Kontakten mellom kvinnene preges av at begge er utrygge og ikke kan stole på hverandre. Hemmelighetene de bærer med seg er mange. Til tross for dette mykner Aliide når hun begynner å ane hva Zara har gjennomgått.

”Aliide betraktet travelheten. Ei uvanlig veldressert jente. Til en så god dressering trengtes det en anselig porsjon frykt. Aliide ble fylt av medfølelse, og da hun ga jenta linhåndkleet, holdt hun et øyeblikk hånda hennes i sin.”

Tidsmessig forflytter vi oss mellom årene rundt 1940 og begynnelsen av 1990-tallet. Hoveddelen av handlingen foregår under krigen, da Aliide var ung. Estland var okkupert av Sovjetunionen og det estiske folket hadde det svært vanskelig.

Noe av det som gjør denne boka så god er alt det som IKKE blir fortalt. Det ligger uvanlig mye historie og kraft mellom linjene, og selv der ligger historien lagvis. Det var helt umulig å ikke lese, og selv innspurten på 5 mila under OL ble kjedelig sammenlignet med Oksanens fortellerkunst.

Sofi Oksanen, født i 1977 med finsk far og estisk mor, er en ung forfatter og dramaturg med et helt spesielt talent. Utrenskning er hennes tredje bok, og hun har allerede mottatt flere store priser for dette kunstverket. Nå er boka nominert til Nordisk råds litteraturpris for 2010, og jeg kan ikke skjønne annet enn at prisen må gå til denne romanen, selv med hard konkurranse fra Min kamp I av Karl Ove Knausgård og Imot kunsten av Tomas Espedal.

Terningkast 6

Kommentarer

  1. Denne boka ligger på vent her i stua, gleder meg til å lese den :) I tillegg var det en flott anmeldelse av boka!

    SvarSlett
  2. Jeg har også denne i en bunke (de ligger ved senga hos meg :-).

    Har fått den anbefalt fra flere hold men etter denne anmeldelsen rykket den enda litt nærmere start.

    SvarSlett
  3. Oj oj - kjøpe kjøpe - flott anmeldelse!

    SvarSlett
  4. Gleder meg til å se hva dere mener når boka er lest. Og takk!

    SvarSlett
  5. Du formulerar det så bra: "Mens jeg leste Sofi Oksanens siste roman husket jeg hvorfor jeg elsker å lese romaner."
    Precis så! En fantastisk roman att länge bära med sig i minnet.

    SvarSlett
  6. Jeg venter i spenning på om den blir vinneren av Nordisk Råds litteraturpris, håper at den vinner :-)

    SvarSlett
  7. Yippi!!!! Den vant og jeg er så glad.....superduperglad!

    SvarSlett
  8. Jeg har nå endelig lest den - for noen uker siden - og ville bare si at den var akkurat like god som du sa :-), virkelig inspirerende omtale!

    SvarSlett
  9. Fantastisk bokanmeldelse! Du har klart å få tak i alt av essens i boka gjennom noen få presise ord! Tror jeg må følge mer med på dine anmeldelser i tiden fremover! ;-)

    SvarSlett
  10. Tusen hjertelig takk, blir så glad så :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

E L James : Fifty shades – Fanget, Gyldendal, 555 sider

Moderne legeroman - Publisert i Altaposten 2 4. september 2012 Det skal godt gjøres å finne litteraturinteresserte mennesker som ikke har hørt om den første boka i mykpornotrilogien til den engelske forfatteren Erika Leonard, nemlig Fifty Shades of Grey, eller Fanget som forlaget har døpt den på norsk. Bokbloggere, journalister, og enkelte kritikere har overgått hverandre i spydige kommentarer og blodig slakt av boka. Fanget var i utgangspunktet skrevet som en fan fiction av vampyrserien Twilight, og jeg hørte til de som lot seg begeistre av historien om Bella og vampyren Edvard. Likevel var jeg skeptisk til Fanget, en bok som hadde skapt så sterke reaksjoner at enkelte miljøer i Storbritannia forlangte at boka skulle brennes. Boka handler om den tjueto år gamle litteraturstudenten Anastasia og hennes første store forelskelse og senere seksuelle erfaringer med den fem år eldre industrimagnaten Christian. Anastasia er en nærmest ukysset ung kvinne som...

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...