Vigdis Hjorth er en av Norges mest kjente forfattere. Hun debuterte i 1983 med en barnebok hun fikk Norsk kulturråds debutantpris for. Siden har hun blant annet fått Kritikerprisen. Denne gangen har Hjorth skrevet en bok der hun leker med språket, klisjeer og stereotypier.
Bibliotekaren Ingeborg har vært enke i mange år. Hennes eneste familie er en voksen sønn som bor i Stockholm. Hun har lite kontakt med ham, og hun savner han veldig. Men fordi hun er redd for å kvele han med morskjærlighet tar hun sjelden kontakt.
Sønnen kommer ikke hjem til jul, og ikke for å feire det nye året heller. Kollegaene på biblioteket er kun kollegaer, og venner har hun ikke. Ingeborg er et ensomt menneske som mest av alt savner sønnen sin. I nyttårshelga reiser hun til Cuba, alene. Hun skal tilbringe noen uker der, og disse ukene vil forandre livet hennes for alltid. For i hotellhagen spiller et tremannsorkester hver kveld og en av de første kveldene hennes, kommer den kjekkeste musikeren bort til Ingeborg og innleder en samtale. Det er juristen Enrique. For å holde liv i seg selv og resten av familien spiller han for turistene. Ingeborg og Enrique innleder et forhold. Ingeborg ser at Enrique er en langt over gjennomsnittet vakker, ung mann, mens hun selv er en langt under gjennomsnittet attraktiv kvinne, og i tillegg mye eldre enn han. Hun er snart femti år, hun er kjedelig og grå, og det eneste hun har, og som han vil ha, er penger. Da hun reiser hjem til Norge begynner hun likevel arbeidet med å få oppholdstillatelse til Enrique. Hun møter på byråkratiske politimenn som gransker henne fra øverst til nederst og lurer på hvem som tok det første skrittet til det påståtte seksuelle forholdet? Hun må lyve, må fortelle at det var henne, men ingen tror på det hun sier. Kan Enrique være forelsket i henne? Eller bruker han henne, slik også hun bruker ham?
Det er enkelte elementer i denne boka som minner om bøkene til Gert Nygårdshaug. Språket, med et nesten konstant fravær av punktum er nok det viktigste og mest åpenbare likhetspunktet. Men også i beskrivelsene av stemningen på Cuba beveger Hjorth seg nær Nygårdshaugs prosa. Tempoet er hektisk, og setningene er lange og detaljrike:
”Uåpnede kasser, halvtømte kasser, bunker med gulnede aviser, magasiner, bøker i laser, utleste revnede skinninnbundne bøker, solgte de noe, var det system i galskapen, som om alle Havannas dødsbo var kjøpt opp av dette lokalet, en blanding av salgsbod, lesesal og lager i rom innenfor rom, en seng, noen lenestoler, et kjøleskap, flere bøker, lengst inne en bakhage med potteplanter, et vissent mandarintre, noe som lignet villvin opp murveggen, flere unge menn, fulle askebegre, kaffekopper, ville jeg ha kaffe?”
Store deler av boka er skrevet som et brev til sønnen. Det er slitsomt å lese på grunn av de lange setningene og de relativt hyppige temposkiftningene i teksten, men også på grunn av Ingeborg. Det er som om hele dama tappet meg for energi. Men likevel, god bok!
Terningkast 5
- ahh jeg som har gledet meg sånn til denne.
SvarSlettLitt uvant med de lange setningene Hjorth er det vanligvis ganske kort og konsis i språket. Det avsnittet du la ved var tungt.
- forventningen ble skrudd ned et hakk men jeg gleder meg ennå (står i bib.kø)
Kanskje det er et særtrekk med Hjorth og hennes karakterer at de tapper leseren for energi. Jeg opplevde mye av det samme da jeg leste "Om bare". (Forøvrig ei veldig god bok).
SvarSlettIngalill: Jamen, du kan jo fremdeles glede deg til å lese, for boka er jo god! Terningkast 5 er veldig bra! Nemlig!
SvarSlettBeatelill: Dette var første gang jeg opplevde regelrett energitap under lesing av en bok av denne forfatteren. Tidligere har hun vært mer sprelsk eller mer lettvindt, ihvertfall ikke så tung som hun er her, men det er godt skrevet.