Gå til hovedinnhold

Vigdis Hjorth : Snakk til meg : Cappelen Damm, 266 sider


 Utmattende om ensomhet - Publisert  i Altaposten 22. september 2010

Vigdis Hjorth er en av Norges mest kjente forfattere. Hun debuterte i 1983 med en barnebok hun fikk Norsk kulturråds debutantpris for. Siden har hun blant annet fått Kritikerprisen. Denne gangen har Hjorth skrevet en bok der hun leker med språket, klisjeer og stereotypier.

Bibliotekaren Ingeborg har vært enke i mange år. Hennes eneste familie er en voksen sønn som bor i Stockholm. Hun har lite kontakt med ham, og hun savner han veldig. Men fordi hun er redd for å kvele han med morskjærlighet tar hun sjelden kontakt.

Sønnen kommer ikke hjem til jul, og ikke for å feire det nye året heller. Kollegaene på biblioteket er kun kollegaer, og venner har hun ikke. Ingeborg er et ensomt menneske som mest av alt savner sønnen sin. I nyttårshelga reiser hun til Cuba, alene. Hun skal tilbringe noen uker der, og disse ukene vil forandre livet hennes for alltid. For i hotellhagen spiller et tremannsorkester hver kveld og en av de første kveldene hennes, kommer den kjekkeste musikeren bort til Ingeborg og innleder en samtale. Det er juristen Enrique. For å holde liv i seg selv og resten av familien spiller han for turistene. Ingeborg og Enrique innleder et forhold. Ingeborg ser at Enrique er en langt over gjennomsnittet vakker, ung mann, mens hun selv er en langt under gjennomsnittet attraktiv kvinne, og  i tillegg mye eldre enn han. Hun er snart femti år, hun er kjedelig og grå, og det eneste hun har, og som han vil ha, er penger. Da hun reiser hjem til Norge begynner hun likevel arbeidet med å få oppholdstillatelse til Enrique. Hun møter på byråkratiske politimenn som gransker henne fra øverst til nederst og lurer på hvem som tok det første skrittet til det påståtte seksuelle forholdet? Hun må lyve, må fortelle at det var henne, men ingen tror på det hun sier. Kan Enrique være forelsket i henne? Eller bruker han henne, slik også hun bruker ham?

Det er enkelte elementer i denne boka som minner om bøkene til Gert Nygårdshaug. Språket, med et nesten konstant fravær av punktum er nok det viktigste og mest åpenbare likhetspunktet. Men også i beskrivelsene av stemningen på Cuba beveger Hjorth seg nær Nygårdshaugs prosa. Tempoet er hektisk, og setningene er lange og detaljrike:

”Uåpnede kasser, halvtømte kasser, bunker med gulnede aviser, magasiner, bøker i laser, utleste revnede skinninnbundne bøker, solgte de noe, var det system i galskapen, som om alle Havannas dødsbo var kjøpt opp av dette lokalet, en blanding av salgsbod, lesesal og lager i rom innenfor rom, en seng, noen lenestoler, et kjøleskap, flere bøker, lengst inne en bakhage med potteplanter, et vissent mandarintre, noe som lignet villvin opp murveggen, flere unge menn, fulle askebegre, kaffekopper, ville jeg ha kaffe?”

Store deler  av boka er skrevet som et brev til sønnen. Det er slitsomt å lese på grunn av de lange setningene og de relativt hyppige temposkiftningene i teksten, men også på grunn av Ingeborg. Det er som om hele dama tappet meg for energi. Men likevel, god bok!

Terningkast 5

Kommentarer

  1. - ahh jeg som har gledet meg sånn til denne.

    Litt uvant med de lange setningene Hjorth er det vanligvis ganske kort og konsis i språket. Det avsnittet du la ved var tungt.
    - forventningen ble skrudd ned et hakk men jeg gleder meg ennå (står i bib.kø)

    SvarSlett
  2. Kanskje det er et særtrekk med Hjorth og hennes karakterer at de tapper leseren for energi. Jeg opplevde mye av det samme da jeg leste "Om bare". (Forøvrig ei veldig god bok).

    SvarSlett
  3. Ingalill: Jamen, du kan jo fremdeles glede deg til å lese, for boka er jo god! Terningkast 5 er veldig bra! Nemlig!

    Beatelill: Dette var første gang jeg opplevde regelrett energitap under lesing av en bok av denne forfatteren. Tidligere har hun vært mer sprelsk eller mer lettvindt, ihvertfall ikke så tung som hun er her, men det er godt skrevet.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…

Mona Tau Isaksen : Rothuldra : Slektskrønike fra Tverrelvdalen : 399 sider

Publisert i Altaposten 23. mars 2017 


Dramatikk og begjær i Tverrelvdalen
Det er ikke hverdagskost at det kommer bøker der all handling er lagt til Tverrelvdalen og områdene rundt, så naturlig nok fikk jeg lyst til å lese denne boka. Mona Tau Isaksen jobber til daglig som lærer i naturfag og matematikk ved Alta videregående skole og med Rothuldra debuterer hun som forfatter.
Mesteparten av handlingen finner sted på slutten av 1800 – tallet og det er den vakre Jenne fra gården Bekkevoll som er hovedperson. Romanen starter i nåtid med en ung jente som finner et skrin som er gjemt i Isberget. I skrinet ligger en fortelling som Jenne har skrevet ned, og det er denne historien vi blir kjent med. Etterkommerne etter de som kom nordover for å jobbe i gruva i Kåfjord var staute og vakre mennesker, selv om enkelte ikke alltid klarte å oppføre seg skikkelig når spriten fikk overtaket. Jennes bestemor var samisk, og kjent for å ha egenskaper som sjaman, noe som kom godt med flere ganger. Det er en …