Gå til hovedinnhold

Arto Paasilinna : Volomari Volotinens første kone og andre gamle ting : Aschehoug, 174 sider




Eldgammelt nytt - Publisert i Altaposten 8. mai 2012

Dette er Paasilinnas tiende roman oversatt til norsk og som vanlig i den gamle finnens bøker skal vi også denne gang farte ganske mye rundt på landeveiene.

Volomari Volotinens foreldre var gamle allerede da Volomari ble født. De elsket gamle ting og de samlet på gamle ting. Dette var en arv Volomari tok med seg og som voksen mann var han helt lik sine nå avdøde foreldre. Var det gamle gjenstander i nærheten var Volomari som en hauk etter dem. Han sporet dem opp og samlet dem på sin og kona, den tyve år eldre feltlottens Lauras eiendom.

I korte kapitler blir vi med Volomari Volotinen på jobb som forsikringsagent og han reiser både i Finland og ellers i Europa.På disse turene kommer Volomari i snakk med mange slags mennesker, og han bytter til seg eller kjøper de mest utrolige klenodier. Badebuksene til Tarzan, skinnluen til Lenin og nøkkelbenet til Jesus er bare noen av godbitene han kan kalle sine. I ett av de siste kapitlene er han i Alta og der finner han Europas eldste fittehår (det er overskriften på kapitlet ), og det finner han selvfølgelig i et helleristningfelt.

Det er mulig at noen vil kalle meg både humørløs og lite romslig, men fakta er at jeg kjedet meg mens jeg leste denne romanen. Kanskje har jeg lest for mange bøker av Paasilinna? Jeg ble ikke  overrasket en eneste gang, og jeg var veldig fornøyd med at boka ikke var lenger enn 174 sider.

Terningkast 3 

Kommentarer

  1. Strengt tatt så begynte jeg å bli lei allerede fra den andre Paasilinna ... De hengte revers skog var min første og da syns jeg det var morsomt. Nei, av og til er det fint å gå videre i forfatterfloraen. ;-)

    SvarSlett
  2. Ja, jeg er så enig, men jeg hadde jo akkurat hørt En lykkelig mann av Passiliina på lydbok, og den var jo så fornøyelig - så jeg ble vel egentlig midlertidig forført til å lese han igjen. Men NÅ er det nok!

    SvarSlett
  3. Jeg har ikke lest noe av Paasilinna enda, og vet nesten ikke hvor jeg skal begynne i hans forfatterskap. Leste en artikkel nylig at han skriver en roman (minst) i året... Er det noen romaner av ham du virkelig kan anbefale?

    SvarSlett
  4. Jeg har også lest for mange Paasilinna, svor at jeg skulle ha pause i flere år.
    Kollektivt Selvmord er fremdeles favoritten.

    , men altså
    her legger jeg meg syk for ei lita uka og når jeg kommer tilbake er produksjonen rundt meg så stor at jeg nesten havnet rett i sykeseng igjen. Må lese et innlegg om dagen.

    yay til Barnes innlegget forresten, som nevnt tidligere, ble ikke jeg heller kjempeoverrasket over slutten.

    SvarSlett
  5. Fint Solgunn, da skal jeg ikke lese denne!! Jeg leste seks eller syv og var super fan på slutten av 2010, men nå tror jeg det er nok... :-)

    SvarSlett
  6. Bokofilia : Ja, En lykkelig mann var god. De fleste Paasilinnabøkene vi leser i Norge ble skrevet på 1970 tallet, han har ikke utgitt noe nytt på mange år - har er visst veldig syk.

    Ingalill : Takker og bukker for Barnes, det begynner jo å bli lenge siden jeg i desp tok kontakt med deg om den......herrejemini hvor blir denne tiden av.

    Groskro: Ja - når man har lest seks eller syv så har man fått dosen.

    SvarSlett
  7. Jeg har også lest for mange Paasilinna tror jeg. Jeg så nettopp på hylla der han står og lurte på om jeg skulle ta med meg hjem en av dem, men jeg hadde virkelig ikke lyst. Jeg får vente en stund og se om det blir bede :-)

    SvarSlett
  8. astridtherese: Du har helt klart fått en overdose....noen års avholdenhet vil nok hjelpe på :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam