Gå til hovedinnhold

Siss Vik, Liv Gade og blurbing


Siss Vik har i et kåseri og i bokbloggen til NRK nylig tatt opp fenomenet med blurbing. Jeg digger blurber, og som Siss Vik lar jeg meg veilede av blurber. Jeg kjøper bøker når mine favorittforfattere forteller meg at ”Dette er en bra bok” – eller ”Denne MÅ leses” – hilsen John Irving eller Sofi Oksanen. Også jeg blir brukt i blurber, og jeg syns jo det er skikkelig morsomt å vandre rundt i en bokhandel og plutselig oppdage at Solgunn Solli – Altaposten anbefaler denne. Men jeg blir ikke spurt, det er forlagene som bruker anmeldelsene mine, og helt ærlig talt så stoler vi jo mer på John Irving og Sofi Oksanen og New York Times enn på Solgunn Solli i Altaposten, selv om jeg aldri ville finne på å anbefale en bok for penger, eller ville si at noe er bra bare fordi navnet mitt kanskje ville havne på forsiden av en pocketbok.

 Siss Vik lurer på hvem Liv Gade er. Det gjør mange andre av de mest kjente kritikerne i Norge også. I fjor dukket det opp en spesiell sak på en åpen facebookgruppe. Siden gruppa er åpen og innlegget fremdeles står tillater meg å klippe inn Liv Gades respons til Trude Teige når sistnevnte forteller at hun har vært i Dagbladet og anbefalt påskekrim :

Du er i godt selskap Trude - og der passer du. Jeg tar gjerne i mot manus på din neste bok, så skal du få en blurb, hvis jeg faller for den (og det gjør jeg nok) Det kan gi økt salg....Juuhhuuu..

Trude Teige trykte liker på denne. Det kom en del reaksjoner, mange syns dette var å gå langt over streken. Det syns jeg også. Dette er uetisk og burde vært slått ned på for lenge siden. Hvis du vil se hva som ble skrevet kan du gå inn på facebook – hva leser du nå, og i søkefeltet skrive blurb, da kommer det opp to saker.

Jeg deltok på årsmøtet i Norsk Kritikerlag noen uker etterpå og snakket der med flere kritikere i riksavisene. Ingen av de jeg snakket med hadde hørt om Liv Gade og alle mente jeg burde gå videre med dette. Skrive en sak på dette, sette søkelyset på denne virksomheten. Men jeg gjorde ikke det.

Det som er interessant er at selv om ikke Siss Vik og andre med et navn innen litteraturformidling og litteraturkritikk i Norge kjenner Liv Gade så finnes det tusenvis av kvinner som elsker henne. Hun har i mange år skrevet bokanbefalinger for Familien, og som bibliotekar blir jeg konfrontert med hennes anbefalinger hver uke. Det er alltid kvinner som kommer, de fleste er godt voksen og de vil ha bøker som hun har anbefalt.

Selv har jeg ikke noe til overs for litteraturkritikk som virker kjøpt og betalt og jeg får rett som det er tilløp til krakilskhet når jeg kommer over Gades formuleringer som ofte innholder et: Les og nyyyyyyt!!!!!


Kommentarer

  1. Trodde aldri jeg skulle bruke disse ord, men må gjøre det når det kommer til dette innlegget: Les sakte!!!

    Jeg husker veldig godt Gade/Teige-sekvensen og grøsser over den fremdeles.

    For meg er det fullstendig uforståelig hvordan ukeblad og forlag velger å fronte henne så aktivt som de gjør. Sprudlende dame, men rent skrivemessig overgås hun av de fleste. Da gjenstår kun reklameplakaten i henne, noe som heller ikke er noe å juble (...) over med hennes flittige bruk av identiske ord og uttrykk, selvsagt etterfulgt av tre utropstegn. Kvalitetsmessig er det rett og slett ikke bra nok.

    - Og igjen, hvorfor velger noen å betale for en tjeneste som ikke er god nok? Og hvor er folks dømmekraft?

    SvarSlett
    Svar
    1. Husker du snakket om "les sakte" :-) og ja, det er en ære når det kommer fra deg.

      Det er interessant at forlagene bruker henne så mye - men jeg tviler på om vi noen gang får et ærlig svar.

      Slett
  2. Godt skrevet, Solgunn. Jeg var en av de som reagerte på kommentaren du har sakset inn i innlegget her.

    Jeg kjenner spesielt til følelsen du beskriver i siste avsnitt, og jeg kjenner at jeg sliter med å ta den formen for anbefalinger alvorlig.

    Innlegget er forøvrig delt på Facebook-siden til bokblogger.no, dette er et viktig tema.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Mari, og ja husker at du kommenterte på facebook, jeg trykte visst bare liker, er litt redd for å kaste meg inn i facebookdiskusjoner i slike grupper, det har lett for å ta helt av.

      Slett
  3. Godt sagt! Viktig sagt!
    Ikke bare om tulleblurbene til Gade men også det faktum at det er 1000-vis som hører på henne, elsker henne og styrter avsted for å kjøpe de bøkene hun nyyyyyter og jubler for. Det er ikke rart da at hun er et yndet brukt objekt for folagene, innenfor den sjangeren hun representerer selger hun bøker. Sannsynligvis kassevis.
    Og da er det ikke lett å se hva som er spade og hva som er (boblende) plastikk. Personlig får jeg fnatt, men før jeg blir like flink til å spre MINE preferanser til massene, er jeg usikker på hvor høyt jeg kan klage
    , selv om hun som smitteeffekt setter oss alle i et dårlig lys.
    (Jeg vil jo bare at alle skal lese Catch22 og Paringslek.)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk takk. At Catch 22 ble trykt på nytt nå tror jeg at Cappelen kan takke deg for. Vi kastet oss jo over boka og jublet i kor - men den var jo helt umulig å oppdrive, hvis man ikke jobbet på et bilbiotek og kjente til fjernlånssystemet. Men nå - ny pocket - takket være deg! Mangler bare Paringslek i nytt opplag nå.

      Slett
  4. Så bra sagt, Solgunn! Jeg mener også at det er en kvalitetsforskjell på å bruke anmeldere i aviser etc og andre forfattere enn å bruke privatpersoner som ingen har hørt om. Forlagene må absolutt tenke igjennom hvem de bruker til blurbene sine.

    SvarSlett
  5. Veldig bra innlegg, Solgunn! I likhet med deg og flere med deg, reagerte jeg også på Liv Gades utspill overfor nevnte forfatter på Facebook-siden "Hva leser du nå". Når jeg ikke har deltatt i diskusjoner om dette tidligere, er det fordi jeg kjenner at det blir litt kleint når navngitte personer omtales. Samtidig er det på sin plass å trekke dette frem i samfunnsdebatten når en og samme person blir blurbet så mye som nettopp Liv Gade, og vi som leser ekstremt mye mer enn folk flest ser at det har gått inflasjon i de samme uttrykken - gang på gang. "Vakker, vond og viktig!" går igjen - da vet jeg etter hvert at bokas litterære mangler overskygges av nettopp en vond og viktig historie (noen ganger holder jo det, men slett ikke alltid - på ingen måte, faktisk).

    Jeg stoler for øvrig langt mer både på John Irving og Solgunn Sollis blurber! ;-)

    Og når man også kjenner til enkelttilfeller hvor det er grunn til å mistenke plagiat av andre bokanmeldelser, så er det nok for meg til å tenke at den stemmen teller ikke i min verden lenger ...

    Her synes jeg forlagene må ta et ansvar! Det er de som henter blurber ut fra hva ulike litteraturformidlere skriver. Jeg blir fra tid til annen selv blurbet, uten at jeg noen gang har blitt spurt. Det er helt ok, bare for å ha sagt det! Men dette har nok medvirket sterkt til at jeg sluttet å gi terningkast i mine omtaler, fordi jeg så at det var terningkastene som jevnt over ble sitert. Og da følte jeg meg rett og slett litt teit. ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha! Jeg liker heller ikke å delta i diskusjoner med navngitte personer når vinklingen er negativ, men denne gangen følte jeg at jeg kunne nyansere litt - det er ikke bare negativt det jeg skriver. Og takk - likte John Irving og Solgunn i samme blurb :)

      Enig med deg i at forlagene må ta ansvar, og det er stort sett ok å bli blurba, så lenge sitatene ikke blir tatt ut en sammenheng. Jeg opplever rett som det er at terningkastene mine blir sitert, men jeg føler meg ikke teit, det er slik enkelte aviser gjør det. Og jeg vet at enkelte kritikere i dagspressen som ikke bruker terningkast ønsker seg det - fordi det blir tydeligere hva de mener om boka, og det presser dem også til å være tøffere. Vi diskuterte det på "bakrommet" på årsmøte i kritikerlaget for noen uker siden.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…

Mona Tau Isaksen : Rothuldra : Slektskrønike fra Tverrelvdalen : 399 sider

Publisert i Altaposten 23. mars 2017 


Dramatikk og begjær i Tverrelvdalen
Det er ikke hverdagskost at det kommer bøker der all handling er lagt til Tverrelvdalen og områdene rundt, så naturlig nok fikk jeg lyst til å lese denne boka. Mona Tau Isaksen jobber til daglig som lærer i naturfag og matematikk ved Alta videregående skole og med Rothuldra debuterer hun som forfatter.
Mesteparten av handlingen finner sted på slutten av 1800 – tallet og det er den vakre Jenne fra gården Bekkevoll som er hovedperson. Romanen starter i nåtid med en ung jente som finner et skrin som er gjemt i Isberget. I skrinet ligger en fortelling som Jenne har skrevet ned, og det er denne historien vi blir kjent med. Etterkommerne etter de som kom nordover for å jobbe i gruva i Kåfjord var staute og vakre mennesker, selv om enkelte ikke alltid klarte å oppføre seg skikkelig når spriten fikk overtaket. Jennes bestemor var samisk, og kjent for å ha egenskaper som sjaman, noe som kom godt med flere ganger. Det er en …