Gøhril Gabrielsen : Din, alltid : Aschehoug, 208 sider

Publisert i Altaposten 5. februar 2015

Intenst nærportrett i tre deler

Gøhril Gabrielsen ble født i Honningsvåg i 1961, og hun vokste opp i Lakselv og Kirkenes. Dette er hennes fjerde roman.

I en navnløs by i nord, en by der jernmalm blir hentet ut og knust vokser det opp en jente som føler at foreldrene ofte syns at hun er en pest og en plage. De er slitne om ettermiddagen og ber dattera være stille. Først etter at hun har lagt seg på kvelden får de varme og latter i stemmene sine. De har ikke plass til henne i sin tosomhet. Når hun er 12 år blir hun storesøster til en liten gutt, en gutt hun for det meste kaller ungen. Ungen skriker og skriker og skriker og foreldrene krangler og skriker til hverandre. Så reiser familien på ferie til en hytte langt sør i landet, og der finnes det fristelser for faren. Fristelser i form av en søt hyttenabo som blafrer med øyenevippene og omgir seg med deilig blomsterduft.

«Jeg lukker øynene, ser for meg nabokvinnens grådige fingre, hvordan hun fornøyd slikker fingertuppene etter et ekstra godt måltid.»

Jenta føler at hun begynner å skjønne de voksnes verden. Hun ser at rynkene i moras panne blir dypere, og at faren har skiftet kompasskurs. Og lillebroren gråter uten stans.

Sett gjennom blikket til en 12 år gammel jente som plutselig skjønner at pappa er en karamell som mamma helst vil nyte alene – uten barn og uten søte hyttenaboer, blir historien fortalt med en intens nærhet som nærmest tok pusten fra meg.

Allerede fra de første setningene skjønner man at det ligger noe tragisk i fremtiden. Noe grusomt kommer til å skje, og det er vår hovedperson som har skyld i det. Den dårlige samvittigheten og den store skyldfølelsen hun bærer preger livet hennes og dette er skildret detaljert og likevel med en knapphet som fører til at teksten aldri blir påtrengende. Dette er ikke boka du velger hvis du vil ha lett underholdning, tematikken er for brutal for det.

Boka er tredelt og handler om ulike stadier i hovedpersonens liv og utvikling.

Dette er ikke første gang  Gøhril Gabrielsens skrivekunst har satt meg helt ut – det skjedde også med Svimlende muligheter, ingen frykt som ble utgitt i 2008. Den romanen er noe av det beste jeg har lest av en norsk samtidsforfatter. Under lesingen av Din, alltid følte jeg på noe av det samme. Språket er presist og finslipt. Observasjonene og beskrivelsene av relasjonene mellom hovedpersonen og de andre karakterene virker troverdig og historien er skrevet med en suggererende kraft som gjorde det umulig å legge boka fra seg.

Terningkast 6