Gå til hovedinnhold

Til Karasjok på kritikeroppdrag i minus 40

12. januar skulle jeg til Karasjok videregående skole på kritikeroppdrag for Foreningen !les. Jeg skulle tidlig inn i klassen, hadde planlagt tre timer i klassen, og nyoperert som jeg var bestemte jeg meg for å kjøre til Karasjok dagen før. Det er 20 mil fra Alta til Karasjok. Problemet var bare at i Alta var det 26 kuldegrader, og rapporter fra Karasjok sa at det var 40 grader der oppe. Men skal man på jobb, så skal man på jobb. Vi lasta bilen med skuterklær, varme soveposer, termos med varmt vann og telys - hvis uhellet var ute og bilen stoppa skulle vi ikke fryse, var planen. Og heldigvis gikk det strålende. Å kjøre bil i minus 40 er meget spesielt - vi kjørte med 70 som maksfart, det er noe med at alt på bilen er stivt. Første stopp etter en time var i Masi. Der var det 34 grader og jeg sendte en melding til en kollega i Karasjok for å høre hvor kaldt det var blitt der oppe. Hun rapporterte om 45 kuldegrader. Vi vurderte å snu. 45 kuldegrader er grusomt kaldt. 

                                             I Masi



Men vi snudde ikke og etter noen timers småstressa kjøring kom vi til Scandic Karasjok. Vi fikk oss et fint rom og sov godt, og neste morgen dro jeg til skolen.


Det var så kaldt når jeg gikk ut fra hotellet at jeg ikke fikk puste. Da kom jeg på at det bare var 7 uker siden jeg var lungeoperert, og det var bare tre uker siden siste røntgen der det ble sjekket om lungen var kommet "i vegg" igjen. Fikk antydninger til panikk da. For hvis jeg pustet så dårlig bare når jeg gikk fra hotellet og til bilen - hva kunne skje hvis bilen stoppet på tur tilbake til Alta? Jeg måtte snakke veldig strengt til meg selv og håpe på at bilen ikke stoppa og at hvis den gjorde det - så ville telysene holde temperaturen oppe i bilen til det kom hjelp. Trygt plassert på skolen ble jeg presentert for den kjempefine klassen. De fleste elevene var engasjerte, og guttene like mye, om ikke mer enn jentene. De ble gode diskusjoner og jeg utfordret dem litt på vurderingskriteriene til Per Thomas Andersen.


                                Avstemning - jeg sier ikke hvilken bok. Men godt likt var den.


 På vei tilbake til Alta. Temperaturen var 40 når vi starta i Karasjok og 22 når vi kom til Alta. Alt gikk helt strålende, og det er bare noen dager til jeg skal tilbake igjen. Heldigvis er det ikke meldt om like lave temperaturer.

For to år siden var jeg krtikerfadder i Honningsvåg. Det var fint det også!

Kommentarer

  1. Du store min, for en tur! Og nyoperert da! Høres fantastisk ut. Naturkreftene og været er ikke noe vi skal "kimse" av. Godt at det gikk fint!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg er glad det gikk fint, men har nå lært. Er det 40 grader i Karasjok neste gang jeg skal på tur dit, så får jeg heller velge en annen dato.

      Slett
  2. Du er tøff Solgunn, det skal du jammen ha! Jeg holdt på å bakke ut i -26 i Canada. Det er det absolutt kaldeste jeg har opplevd, og jeg bodde trygt på hotell hele tiden! Nettopp lungeoperert... du er ikke snau! Heldigvis går det vel mot varmere (mindre sjokkerende) grader hos dere også nå. Litt seint å si god bedring, forstår jeg - men lell :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk takk :-) er frisk og rask igjen nå - men det ble 10 dager på sykehus og fem uker på morfin etterpå. Har en gang i tiden kjørt skuter i minus 35, vi merka løpya til Finnmarksløpet. Husker at seriøst var redd vi ikke kom til å overleve. Men det var jo bare tull. Vi var fire voksne og hadde tre skutere, telt, ved og mat - så vi hadde jo klart oss. Men det er noe med det kulda som setter meg litt ut.

      Slett
  3. Det er det jeg sier, snøscooterboka er som made for deg. De kjørte forresten scooter i soveposer, med hull til hodet, funger visstnok utmerket på flukt. Tøffe greier denne turen, håper du fikk godt betalt, for jeg regner med at Karasjokkgradene ikke er slike stille pinglete som de (sier de) har på Røros?.

    (Leste ungdomsbokinnlegget ditt, og vil bare påpeke irritert - og spørre - hvorfor er sluttene og siste bøkene så dårlige. Allegiant, Bitterblue (helt enig med deg angående det tafatte), osv osv. Litt usikker på om jeg gidder forsøke meg på Taylor, og ja, jeg vet jeg burde skrevet kommentaren i det andre feltet, men sitter på mobildata og alt går så tregt.)

    SvarSlett
  4. Jeg tror Karasjokgradene er ganske pinglete - det er innland, ikke fuktighet og helt stille. Men 45 kuldegrader er gruelig kaldt. Kjenner faktisk en fyr som måtte skjære hull i soveposen og "sette seg inn" i den mens han kjørte bil, og da er det kaldt.

    Syns godt du kan lese Taylor - det er ganske underholdende. Er akkurat ferdig med bok 2, og den var også god. Men er selvfølgelig veldig spent på 3ern....Tror treerne generelt er dårligere fordi a) VI ER FOR GAMMEL - opps jeg ropte visst og b) plottene holder egentlig bare til 1-2 bøker.

    SvarSlett
    Svar
    1. HVA SIER DU? GAMMEL? JEG?
      (skjønte det var en tabbe og glemme hårfarging sist vi møttes)

      Slett
    2. Det var jo slik jeg oppdaget at du hadde passert 25. Jeg ble veldig glad for det altså.

      Slett
    3. åå - sånn å forstå - forståelig - da forstår jeg
      , og tilgir, 20år opp eller ned kan jo skje med alle

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.