Gå til hovedinnhold

Isaak Babel : Fortellinger fra Odessa : Oktober, 221 sider

Publisert i Altaposten 19. februar 2015


Gudsjammerlig bra

Isak Babel ble født i Odessa i 1894. Han vokste opp i en jødisk middelklassefamilie i en belastet bydel i Odessa.  I 1940 ble han henrettet ved en eksekusjonspelotong. Rettsaken som førte til henrettelsen varte 20 minutter og var ledet av Lavrentij Beria. Femten år tidligere hadde Maksim Gorkij utropt Babel til «det beste Russland har å tilby».  Nå er 19 av de beste fortellingene hans samlet i en bok, oversatt av Marit Bjerkeng, og for de som er opptatt av god litteratur og historie kan begivenheten sammenlignes med å åpne en skattkiste.

I første del følger vi ulike byoriginaler, med røverkongen Benja Krik i spissen. Vi møter bombesjokkofre, bordellmammaer og alminnelige borgere. Mennene er generelt tynne og spede, mens kvinnene er digre matroner med skjegg og slagstøvler.

Kontrastene er store, både i handling og i språk og aldri før har jeg lest så mange motstridende følelsesmessige ytringer i en setning . Dette litterære grepet kan kanskje sies å være en av Isaaks Babels signaturer.  

«Hun ropte med lykkelig og fortvilet røst……..»
«….og jeg gråt så bittert, så fulltonet og lykkelig som jeg aldri har grått siden i livet.»

Spor av Tolstoj

I etterordet, skrevet av oversetteren opplyses det om at Isaak Babel beundret de store romanforfatterne, og spesielt Tolstoj. Jeg syns dette vises i teksten. Jeg tenkte ofte på Tolstoj mens jeg leste, og selv om Babel skriver råere, så betrakter han sine karakterer med  et like kjærlig og skjelmsk blikk som Tolstoj gjorde.

Jeg vet at mange har lest Haren med øyne av rav (2010) som handler om Ephrussifamiliens rikdom og fall, og i Fortellinger fra Odessa møter vi de igjen. Denne familien hadde penger nok, og kunne gjennom bestikkelser kjøpe en skoleplass til sin sønn. Unge Isak hadde arbeidet hardt for å få karakterer som var gode nok til å komme inn, men mistet plassen.
  
I bokas andre del forteller forfatteren fra egen oppvekst, og det er beskrevet så detaljert at man kjenner handlingen på kroppen. Språket er finurlig, spenstig, handlingsmettet og konsentrert, og det må ha vært både en fryd og en stor utfordring å oversette disse fortellingene.

 «Vi kastet oss over det hvite brødet som villmenn, det går ikke an å forklare det nå, hvordan det var; kjørte våre skarpe hundetenner inn i det spindelvevlette loffestoffet. I to uker etter ankomsten svevet vi omkring beruset i et salig fordøyelsesbesvær.»

Selv om Isaak Babel skriver om eget liv, er det befriende deilig å lese noe som ikke handler om norsk samtid. Trenger du en pause fra de norsk navlebeskuing anbefaler jeg et dykk inn i noen av Odessas bakgater.


Terningkast  6

Kommentarer

  1. Jeg står i en gudsjammerlig lang kø på biblioteket, men jeg kommer i havn til slutt. Etter din flotte omtale vet jeg at jeg har noe å lede meg til :)

    SvarSlett
    Svar
    1. To fine ting her :) Det ene er at det er lang kø for å lese Babel, det andre er at du ble inspirert av anmeldelsen min :-) Takk!

      Slett
  2. Seks altså. Det var ikke dårlig.
    (Det var sikkert bare Ephrussienavnet som betok deg - igjen)
    Vil du si at det er en forutsetning å ha kjennskap til beruselse av salig fordøyelsesbesvær for å ha glede av disse fortellingene. I så fall stiller jeg sterkt, selv om jeg på papiret er imot både fortellinger og noveller. Off the record. på papir only. Er de i det minste sammenhengende, så jeg kan narre meg selv til å tro at det er en roman?

    SvarSlett
    Svar
    1. Ephrussinavnet har jo en egen klang for meg, så det hjalp nok på. Eller, for å være litt seriøs, boka er skikkelig god, den er sammenhengende, så det er egentlig nesten to korte romaner. Tror du ville likt den.

      Slett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...