Publisert i Altaposten 27. desember 2016
Troverdig og fint om å føle seg utenfor
Sara bor sammen med moren og faren og storesøsteren Emilie. Det ser ut som en ganske vanlig familie med rom for både gode samtaler, stress og vanlige hverdager. En dag dør mammas bestevenninne Karin og mamma er fryktelig trist. Men Sara er ikke noe trist, det eneste hun klarer e å tenke på er hvor glad hun er for at de ikke trenger å feire jul sammen med Karin og den irriterende sønnen hennes, Steinar, slik de vanligvis gjør. Sara syns Steinar er den mest irriterende, bortskjemte og idiotiske ungen i hele verden.
Linde Hagerup har klart å
gjøre både handlingsmønstret og språket til Sara troverdig. Sara er bare 9 år
men hun har en god observasjonsevne. Her fra begravelsen til Karin:
«Steinar satt på første benk sammen med en dame som var veldig
gammel.
Hun hadde så mye rynker at hun var helt krøllete.
Hadde hun ikke bevega på seg, kunne hun like gjerne være død.
Hun var bestemora til Steinar.
Etterpå fortalte mamma at hun var alt Steinar hadde igjen av
familie.
-Det er
synd på Steinar nå, sa mamma. – Veldig synd på Steinar. «
Noen uker etter begravelsen samler mamma og pappa familien til familieråd,
og de voksne forteller at Steinar skal flytte inn til dem. De skal adoptere
Steinar, og dette har vært en avtale med moren til Steinar fra han ble født. Hvis
noe skjede med Karin var det foreldrene til Sara som skulle gi han en ny
familie. Sara blir rasende og lurer på hvorfor ingen har spurt henne? Hun vil
ikke ha noen lillebror! Og i hvert fall ikke en så irriterende og dum liten sak
som Steinar. Men ingen hører på henne, og med streng stemme forteller faren at
Steinar og Sara skal dele rom. Når Steinar flytter inn prøver Sara å være snill
mot ham, men hun klarer det ikke. Hun er sint på han hele tiden, og lager
surmunn og kaller ham dumme ting. De andre i familien ser på henne med strenge
blikk, og Sara føler seg både veldig slem og veldig alene. Helt til hun får en
glimrende ide som skal forandre det meste. For Steinar trenger kanskje ikke en
sur søster, men en kul storebror?
Boka er sparsomt illustrert med illustrasjoner som fikk meg til
å tenke på barnebøker fra 1970 – tallet. De fleste av illustrasjonene tilhører
ikke noe nytt til opplevelsen, bildet sier det samme som teksten, og dette er
noe som var mer vanlig tidligere. Illustrasjonene
er myke og runde i formen med rolige farger og gir et dempende inntrykk. Forlaget
mener boka passer for barn mellom 6-9 år, og illustrasjonene forsterker dette
inntrykket. Jeg ville likevel ikke hatt
noen problem med å tilby boka til barn som er eldre, for her er det mye god
underholdning selv om starten er trist med Steinar som mister mammaen sin. Når barnebøker
blir skrevet med en ung jeg-forteller er det ikke uvanlig at leserne sitter
igjen med en følelse av at teksten ikke blir troverdig, men det skjer ikke her.
Sara tenker, handler og reagerer som et barn, og dette kommer tydelig frem. Jeg
tror på Sara og jeg følte så inderlig med henne i hennes forsøk på å være snill.
Terningkast 5
Flott anmeldelse, Solgunn. Det er ikke så vanskelig å forstå at det kommer en reaksjon hos en 9-åring på en slik omveltning i livet. Jeg blir litt nysgjerrig på hvorfor forfatteren har valgt å gå tilbake til en tradisjon med illustrasjoner som hører en annen tid til? Jeg la i høst merke til et par illustrasjoner på bokomslag som også ga meg følelsen av at bøkene tilhørte en annen tid, og ikke at de faktisk første gang ble utgitt i 2016. Kan det være en gryende trend mon tro?
SvarSlettHei! Ble tipsa om denne bloggen, og tenkte jeg like gjerne kunne svare på det med illustrasjonene. Saken er at det i dette tilfellet ikke er helt mitt valg. SElv ønsket jeg i utgangspunktet ikke å få illustrasjoner til denne teksten, men forlaget og bokklubben ville det annerledes. Så i tolvte time måtte de plutselig finne en illustratør. Da fant de Jens som kom helt fersk fra tegneutdannelse i USA, og så ga vi ham muligheten. Alternativet om vi skulle funnet en mer erfaren illustratør, hadde vært å utsette utgivelsen, kanskje et helt år. Derfor ble dette valget vårt. Nå foreligger boka på tysk med helt nye illustrasjoner, veldig annerledes, edgy og med en helt annen tyngde enn i den norske versjonen. https://www.book2look.com/book/6MWeJRdqLl
SlettBeste hilsen Linde Hagerup
Riktig godt nytt år, det glemte jeg helt å få med :)
SvarSlettGodt nytt år til deg også :) og svaret på spørsmålet over kommer i kommentaren under :)
SlettHei! Hyggelig omtale av boka! Takk for den. :) Jeg fikk litt lyst til å si noe om illustrasjonene. Egentlig skulle de ikke vært der. Teksten var ferdig og skulle i trykken. Men så kom plutselig bokklubben inn og ville ha boka men MED illustrasjoner. Økonomisk ville det gjøre et byks for meg, så jeg takka jeg om enn motvillig. Men dette var i midten av juni, og da er alle proffe illustratører opptatt. Så kom Jens Larsen Aas innom forlaget med porteføljen sin i hånda. Han var 22 år, og helt nyutdanna fra San Francisco. Vi kastet oss over ham og han jobba 24/7 i noen nervepirrende uker. Det var nesten en helt umulig situasjon: En illustratør uten erfaring med å illustrere bøker, en forfatter som ikke ville ha illustrasjoner men måtte jobbe med dem likevel, og redaktører som jobba på skift fordi de skulle ha sommerferie. Ha ha! Det var DEN sommeren. Resultatet kan man jo mene mye om, det skal jeg ikke legge meg oppi. Men det var sånn de ble til.
SvarSlettHei Linde og takk for en flott bok og et fint innblikk bak forlagskulissene.
SlettHvis det ikke hadde vært bilder hadde jeg kanskje ikke lest boka, men boka var veldig bra. Jeg ble overraska da Sara klipte håret og ville være en gutt. Hilsen Liv W. Solli 7 år
SvarSlettHei Liv - og jeg er så imponert over at du har lest ferdig boka allerede nå! Det var interessant at du ikke hadde lest boka hvis det ikke hadde vært bilder, og jeg skjønner veldig godt at du ble overrasket over at Sara klipte håret sitt. Hilsen tante Solgunn
SvarSlett