Våtmarksområder : Charlotte Roche : Cappelen Damm, 204 sider / Bokanmeldelse

18 års aldersgrense? Publisert i Altaposten 17.4.2009

Nei, bøker har ikke aldersgrenser. Men, la det være helt klart, dette er ikke en bok du leser hvis du syns det er vanskelig å forholde deg til intime detaljer fra andre menneskers seksualliv. Denne romanen kom ut i Tyskland i mars 2008, og der er den solgt i svimlende 1.500 000 eksemplarer. Den har skapt store debatter og har fått sprikende anmeldelser. Enkelte, slik som Dagbladets Cathrine Krøger kaller dette for grovkornet porno og søppel. Leif Ekle, bokanmelder i NRK mener derimot at dette er en gjennomført debutroman med et viktig tema.

Forfatteren er 31 år gamle Charlotte Roche. Hun er født i England, men flyttet til Tyskland som ung jente. Hun arbeider som programleder for et musikkprogram på tysk TV. Hun er også sanger og skuespiller.

Det er den 18 år gamle Helen som er hovedpersonen. Hun har vært uheldig under barbering av underlivet, og det har ført til så store skader at hun er innlagt på sykehus. Her blir det raskt klart at hun trenger operasjon. All handling i boka foregår på sykehuset. Mens Helen ligger i en etter hvert langt fra steril sykehusseng bruker hun tiden til å reflektere over livet sitt. Det store prosjektet hennes er å få de skilte foreldrene til å bli sammen igjen. Foreldrene som ikke snakker sammen og som for lengst har funnet seg nye samlivspartnere. Hun håper at de skal forenes i en felles bekymring for henne.

Det er ekle og motbydelige situasjoner vi må lese om. Jeg måtte ofte legge boken fra meg, både for å fordøye hva jeg leste, og for å komme over kvalmen som til tider var ganske påtrengende. Beskrivelser av hvordan hun og venninnen drikker spyet til hverandre er ikke akkurat hyggelig lesning.

Helen er en rasende tenåringsjente med grusomme opplevelser fra barndommen. Moren klippet vekk øyenvippene hennes da hun var 6 år. Hvorfor gjorde hun det? Jo, hun var sjalu fordi Helen hadde så lange og vakre øyenvipper. Men dette er bare småtterier i forhold til noen av de andre barndomstraumene vi får kjennskap til.

”Jeg er redd for å være alene. Det har helt sikkert med skilsmissebarnproblematikken å gjøre. Jeg ville gått til sengs med enhver idiot for å slippe å være alene i sengen eller måtte sove alene en hel natt. Enhver er bedre enn ingen.”

Dette er selve hovednerven i boka. Hvis man klarer å se forbi de ekle beskrivelsene av diverse kroppsvæsker er dette en ganske spennende historie. Men jeg syns budskapet blir overtydelig, og i sluttsekvensen får vi alt matet inn med teskje.

Forlaget skriver at dette er en erotisk roman. Jeg er sterkt uenig. Det finnes ikke erotikk i denne romanen i det hele tatt. Ja, det kvinnelige kjønnsorganet blir omtalt i det vide og det brede. Men er det erotikk? Slik Helen beskriver sin egen og andres kropper er det mer som redskaper til selvdestruksjon. Det er mulig noen finner det pirrende med ungjenter som drikker sitt eget spy, spiser hudormer og vasker seg ett par ganger i året. Kanskje mange leser denne romanen fordi de tror på forlagets reklame om en sensasjonell erotisk roman. De vil bli skuffet. Dette er en roman om en ung jente som driver med selvskading fordi hun forakter seg selv. Lenger unna erotikk er det vel vanskelig å komme.

Denne romanen burde vært obligatorisk pensum for alle som arbeider med sinte ungdommer.

Og akkurat dette gjør boka verd å lese.

Terningkast 4