Gå til hovedinnhold

Å være redd



Var ute og gikk tur med hunden min nå, og da møtte vi en liten gutt på 6-7 år. Han var kjemperedd for hunder, men det sa han ikke. Men det lyste redsel av han. Situasjonen var slik: Jeg gikk bortover gang og sykkelstien, en lang flat slette, og ca 50 meter før vi møter gutten begynner han å rope: - æ e allergisk mot hunda!!! Jeg hadde hunden i kort kort lenke, og gikk bare videre. Neste rop var mer hysterisk: - Æ e kjempeallergisk mot hunda, kom ikke nærmere! Da var det ca. 40 meter mellom oss. Jeg ropte til gutten at jeg skulle stå helt rolig og vente til han kom forbi. Gutten nærmet seg da sakte, og vi begynte å ropeprate til hverandre. Han: - Æ kan ikke nåkka for at æ e allergisk, æ e bare født sånn. - Jaja, sa æ, det e no helt greit. Se her, no sitt hunden min helt stille, og æ trør på lenka, sånn at han ikke kan røre sæ i det hele tatt.
Da nærmet gutten seg kjempesakte, og tok en runde forbi oss, mens han stirret helt vilt på hunden min. Og jeg visste at han ikke var allergisk, men kjemperedd.

Før jeg fikk min hund var jeg nesten like redd for hunder som den lille gutten. Jeg har klatret i trær, sprunget inn i huset til ukjente mennesker, inn i biler, kjeftet på stakkars uskyldige hundeeiere som har hatt hunden løs i lysløypa. (Han ene jeg kjeftet på er naboen min i dag. Han sier at det var en minneverdig episode. Jeg var så sint at han ikke skjønte hva jeg sa, men han forsto at jeg var livredd, og helt uten grunn). Ihvertfall, nå er jeg ikke lenger redd hunder, og hva var kuren?
Jo, å få seg en helt egen hund slik at jeg skjønte at hunder er fantastiske skapninger som jeg rett og slett elsker. Men stakkars lille gutt....

Kommentarer

  1. Jeg har det litt som deg. Var vanvittig redd hunder da jeg var liten. Dette snudde, og nå har jeg hatt hund i over 20 år.
    Det er kjipt å være så redd.

    SvarSlett
  2. Jepp - ikke trygg på hunder, dvs. redselen har moderert seg til at det knyter seg i magen mens jeg uanfektet og tilsynelatende med stor ro ignorer dyret som går forbi meg. Det funker. Er derimot dyret løst, passer jeg på å ha en sten i lomma som jeg liksom kan kaste etter dyret (har ikke trengt å bruke steinen mer enn en gang på pilegrimsturen; det var leggen min eller dens) Er venn med opptil flere hunder og liker de godt, men noen stor hundevenn blir nok ikke jeg heller før jeg eventuelt går til anskaffelse av en.. stakkars gutt, ja. Men han lærer seg nok noen flere triks etterhvert som han vokser.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.