Var ute og gikk tur med hunden min nå, og da møtte vi en liten gutt på 6-7 år. Han var kjemperedd for hunder, men det sa han ikke. Men det lyste redsel av han. Situasjonen var slik: Jeg gikk bortover gang og sykkelstien, en lang flat slette, og ca 50 meter før vi møter gutten begynner han å rope: - æ e allergisk mot hunda!!! Jeg hadde hunden i kort kort lenke, og gikk bare videre. Neste rop var mer hysterisk: - Æ e kjempeallergisk mot hunda, kom ikke nærmere! Da var det ca. 40 meter mellom oss. Jeg ropte til gutten at jeg skulle stå helt rolig og vente til han kom forbi. Gutten nærmet seg da sakte, og vi begynte å ropeprate til hverandre. Han: - Æ kan ikke nåkka for at æ e allergisk, æ e bare født sånn. - Jaja, sa æ, det e no helt greit. Se her, no sitt hunden min helt stille, og æ trør på lenka, sånn at han ikke kan røre sæ i det hele tatt.
Da nærmet gutten seg kjempesakte, og tok en runde forbi oss, mens han stirret helt vilt på hunden min. Og jeg visste at han ikke var allergisk, men kjemperedd.
Før jeg fikk min hund var jeg nesten like redd for hunder som den lille gutten. Jeg har klatret i trær, sprunget inn i huset til ukjente mennesker, inn i biler, kjeftet på stakkars uskyldige hundeeiere som har hatt hunden løs i lysløypa. (Han ene jeg kjeftet på er naboen min i dag. Han sier at det var en minneverdig episode. Jeg var så sint at han ikke skjønte hva jeg sa, men han forsto at jeg var livredd, og helt uten grunn). Ihvertfall, nå er jeg ikke lenger redd hunder, og hva var kuren?
Jo, å få seg en helt egen hund slik at jeg skjønte at hunder er fantastiske skapninger som jeg rett og slett elsker. Men stakkars lille gutt....
Jeg har det litt som deg. Var vanvittig redd hunder da jeg var liten. Dette snudde, og nå har jeg hatt hund i over 20 år.
SvarSlettDet er kjipt å være så redd.
Jepp - ikke trygg på hunder, dvs. redselen har moderert seg til at det knyter seg i magen mens jeg uanfektet og tilsynelatende med stor ro ignorer dyret som går forbi meg. Det funker. Er derimot dyret løst, passer jeg på å ha en sten i lomma som jeg liksom kan kaste etter dyret (har ikke trengt å bruke steinen mer enn en gang på pilegrimsturen; det var leggen min eller dens) Er venn med opptil flere hunder og liker de godt, men noen stor hundevenn blir nok ikke jeg heller før jeg eventuelt går til anskaffelse av en.. stakkars gutt, ja. Men han lærer seg nok noen flere triks etterhvert som han vokser.
SvarSlett