Gå til hovedinnhold

Å være redd



Var ute og gikk tur med hunden min nå, og da møtte vi en liten gutt på 6-7 år. Han var kjemperedd for hunder, men det sa han ikke. Men det lyste redsel av han. Situasjonen var slik: Jeg gikk bortover gang og sykkelstien, en lang flat slette, og ca 50 meter før vi møter gutten begynner han å rope: - æ e allergisk mot hunda!!! Jeg hadde hunden i kort kort lenke, og gikk bare videre. Neste rop var mer hysterisk: - Æ e kjempeallergisk mot hunda, kom ikke nærmere! Da var det ca. 40 meter mellom oss. Jeg ropte til gutten at jeg skulle stå helt rolig og vente til han kom forbi. Gutten nærmet seg da sakte, og vi begynte å ropeprate til hverandre. Han: - Æ kan ikke nåkka for at æ e allergisk, æ e bare født sånn. - Jaja, sa æ, det e no helt greit. Se her, no sitt hunden min helt stille, og æ trør på lenka, sånn at han ikke kan røre sæ i det hele tatt.
Da nærmet gutten seg kjempesakte, og tok en runde forbi oss, mens han stirret helt vilt på hunden min. Og jeg visste at han ikke var allergisk, men kjemperedd.

Før jeg fikk min hund var jeg nesten like redd for hunder som den lille gutten. Jeg har klatret i trær, sprunget inn i huset til ukjente mennesker, inn i biler, kjeftet på stakkars uskyldige hundeeiere som har hatt hunden løs i lysløypa. (Han ene jeg kjeftet på er naboen min i dag. Han sier at det var en minneverdig episode. Jeg var så sint at han ikke skjønte hva jeg sa, men han forsto at jeg var livredd, og helt uten grunn). Ihvertfall, nå er jeg ikke lenger redd hunder, og hva var kuren?
Jo, å få seg en helt egen hund slik at jeg skjønte at hunder er fantastiske skapninger som jeg rett og slett elsker. Men stakkars lille gutt....

Kommentarer

  1. Jeg har det litt som deg. Var vanvittig redd hunder da jeg var liten. Dette snudde, og nå har jeg hatt hund i over 20 år.
    Det er kjipt å være så redd.

    SvarSlett
  2. Jepp - ikke trygg på hunder, dvs. redselen har moderert seg til at det knyter seg i magen mens jeg uanfektet og tilsynelatende med stor ro ignorer dyret som går forbi meg. Det funker. Er derimot dyret løst, passer jeg på å ha en sten i lomma som jeg liksom kan kaste etter dyret (har ikke trengt å bruke steinen mer enn en gang på pilegrimsturen; det var leggen min eller dens) Er venn med opptil flere hunder og liker de godt, men noen stor hundevenn blir nok ikke jeg heller før jeg eventuelt går til anskaffelse av en.. stakkars gutt, ja. Men han lærer seg nok noen flere triks etterhvert som han vokser.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…

Mona Tau Isaksen : Rothuldra : Slektskrønike fra Tverrelvdalen : 399 sider

Publisert i Altaposten 23. mars 2017 


Dramatikk og begjær i Tverrelvdalen
Det er ikke hverdagskost at det kommer bøker der all handling er lagt til Tverrelvdalen og områdene rundt, så naturlig nok fikk jeg lyst til å lese denne boka. Mona Tau Isaksen jobber til daglig som lærer i naturfag og matematikk ved Alta videregående skole og med Rothuldra debuterer hun som forfatter.
Mesteparten av handlingen finner sted på slutten av 1800 – tallet og det er den vakre Jenne fra gården Bekkevoll som er hovedperson. Romanen starter i nåtid med en ung jente som finner et skrin som er gjemt i Isberget. I skrinet ligger en fortelling som Jenne har skrevet ned, og det er denne historien vi blir kjent med. Etterkommerne etter de som kom nordover for å jobbe i gruva i Kåfjord var staute og vakre mennesker, selv om enkelte ikke alltid klarte å oppføre seg skikkelig når spriten fikk overtaket. Jennes bestemor var samisk, og kjent for å ha egenskaper som sjaman, noe som kom godt med flere ganger. Det er en …