Gå til hovedinnhold

Ingvar Ambjørnsen : Opp Oridongo : Cappelen Damm, 271 sider



Symbolske reiser
Publisert i Altaposten 18. november 2009

I Ingvar Ambjørnsens siste roman er handlingen lagt til Vaksøy, en oppdiktet liten øy på nordvestlandet.

Jeg-fortelleren er Ulf Vågsvik. Etter en strevsom ferd opp Oridongo skiftet han navn. Hva han het før, får vi ikke vite.

Vi blir kjent med Ulf etter at han har bodd en stund på øya. Til Vaksøy flyttet han da den symbolske reisen han tenker på som Opp Oridongo, var gjennomført. Ulf vokste opp i en blokkleilighet i Oslo, og hadde ingen spesiell tilknytning til øya. Men mens han var på sin reise, (som jeg tror er fengselsopphold eller innleggelse på psykiatrisk sykehus) begynte han å motta brev fra en ti år eldre kvinne. Brevene var fra Berit som var blitt enke for noen år siden. Berit inviterte Ulf på besøk. Men Ulf ville ikke på besøk, han ville flytte for å bo sammen med henne. Og da han ensom og sliten ankom øya ble han tilbudt et rom i huset til Berit.

Vaksøy er et samfunn preget av fraflytting og nedleggelse av offentlige tilbud, og gleden er derfor stor når det blir kjent at en nederlandsk familie, Klerkene, vil bosette seg her. Snart er alle opptatt av Klerkene, og det gamle skolebygget settes i stand på dugnad. Her skal den nye familien få bo. Ulf hjelper til så godt han kan, men han grubler mye og har lange samtaler med den avdøde mannen til Berit.

”På den annen side har jo årene lært meg, rettere sagt tvunget meg til å akseptere at jeg fra tid til annen går rundt med en diger bjelke i øyet, for nå å si det på den måten, og jeg holder meg klokelig fra å drøfte Klerkenes for tidlige ankomst med Berit, for hun har den vesle skavanken at hun lett henfaller til ironi, ja til rene spydigheter, og så vil jeg vel få høre det. ”

Godt kjent med Berit blir vi ikke, men vi forstår at hun er en viktig, ja kanskje nødvendig del av livet til Ulf som hele livet har lengtet etter å tilhøre ett fellesskap. På Vaksøy gjør han nettopp det. Men i fellesskapet er det også rammer og restriksjoner, og Ulf er et menneske som må ha kontroll på situasjoner og ting rundt seg.

Språket er lett og ledig, og for meg som elsker Ambjørnsens forfatterskap er hver ny utgivelse noe jeg gleder meg stort over. Innledningsvis bød boka likevel på en del motstand, og jeg kjente meg en smule urolig. Skulle dette bli nok en bok om underlige menn på underlige plasser? Norske skjønnlitterære forfattere har servert mange historier om ensomme misforståtte mennesker, og jeg er ganske mett av akkurat det. Heldigvis viste det seg at Ambjørnsen som vanlig hadde mer å by på, og utover i boka trivdes jeg bedre og bedre. Ulf er en mann jeg har lyst til å stifte nærmere bekjentskap med, og det viser seg at hans erfaringer på reisen opp Oridongo kommer til nytte også på en liten øy ved storhavet. God bok!

Terningkast 5

Kommentarer

  1. Hei! Vi skrudde av Skavlan og så leste jeg anmeldelsene dine høyt for mannen min i stedet. Det kaller vi lørdagsunderholdning! Han har lyst til å lese Ambjørnsens siste. God helg!

    SvarSlett
  2. Jeg er dypt beæret :-) Ha en strålende helg og hils mannen!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…

Mona Tau Isaksen : Rothuldra : Slektskrønike fra Tverrelvdalen : 399 sider

Publisert i Altaposten 23. mars 2017 


Dramatikk og begjær i Tverrelvdalen
Det er ikke hverdagskost at det kommer bøker der all handling er lagt til Tverrelvdalen og områdene rundt, så naturlig nok fikk jeg lyst til å lese denne boka. Mona Tau Isaksen jobber til daglig som lærer i naturfag og matematikk ved Alta videregående skole og med Rothuldra debuterer hun som forfatter.
Mesteparten av handlingen finner sted på slutten av 1800 – tallet og det er den vakre Jenne fra gården Bekkevoll som er hovedperson. Romanen starter i nåtid med en ung jente som finner et skrin som er gjemt i Isberget. I skrinet ligger en fortelling som Jenne har skrevet ned, og det er denne historien vi blir kjent med. Etterkommerne etter de som kom nordover for å jobbe i gruva i Kåfjord var staute og vakre mennesker, selv om enkelte ikke alltid klarte å oppføre seg skikkelig når spriten fikk overtaket. Jennes bestemor var samisk, og kjent for å ha egenskaper som sjaman, noe som kom godt med flere ganger. Det er en …