Gå til hovedinnhold

Ingvar Ambjørnsen : Opp Oridongo : Cappelen Damm, 271 sider



Symbolske reiser
Publisert i Altaposten 18. november 2009

I Ingvar Ambjørnsens siste roman er handlingen lagt til Vaksøy, en oppdiktet liten øy på nordvestlandet.

Jeg-fortelleren er Ulf Vågsvik. Etter en strevsom ferd opp Oridongo skiftet han navn. Hva han het før, får vi ikke vite.

Vi blir kjent med Ulf etter at han har bodd en stund på øya. Til Vaksøy flyttet han da den symbolske reisen han tenker på som Opp Oridongo, var gjennomført. Ulf vokste opp i en blokkleilighet i Oslo, og hadde ingen spesiell tilknytning til øya. Men mens han var på sin reise, (som jeg tror er fengselsopphold eller innleggelse på psykiatrisk sykehus) begynte han å motta brev fra en ti år eldre kvinne. Brevene var fra Berit som var blitt enke for noen år siden. Berit inviterte Ulf på besøk. Men Ulf ville ikke på besøk, han ville flytte for å bo sammen med henne. Og da han ensom og sliten ankom øya ble han tilbudt et rom i huset til Berit.

Vaksøy er et samfunn preget av fraflytting og nedleggelse av offentlige tilbud, og gleden er derfor stor når det blir kjent at en nederlandsk familie, Klerkene, vil bosette seg her. Snart er alle opptatt av Klerkene, og det gamle skolebygget settes i stand på dugnad. Her skal den nye familien få bo. Ulf hjelper til så godt han kan, men han grubler mye og har lange samtaler med den avdøde mannen til Berit.

”På den annen side har jo årene lært meg, rettere sagt tvunget meg til å akseptere at jeg fra tid til annen går rundt med en diger bjelke i øyet, for nå å si det på den måten, og jeg holder meg klokelig fra å drøfte Klerkenes for tidlige ankomst med Berit, for hun har den vesle skavanken at hun lett henfaller til ironi, ja til rene spydigheter, og så vil jeg vel få høre det. ”

Godt kjent med Berit blir vi ikke, men vi forstår at hun er en viktig, ja kanskje nødvendig del av livet til Ulf som hele livet har lengtet etter å tilhøre ett fellesskap. På Vaksøy gjør han nettopp det. Men i fellesskapet er det også rammer og restriksjoner, og Ulf er et menneske som må ha kontroll på situasjoner og ting rundt seg.

Språket er lett og ledig, og for meg som elsker Ambjørnsens forfatterskap er hver ny utgivelse noe jeg gleder meg stort over. Innledningsvis bød boka likevel på en del motstand, og jeg kjente meg en smule urolig. Skulle dette bli nok en bok om underlige menn på underlige plasser? Norske skjønnlitterære forfattere har servert mange historier om ensomme misforståtte mennesker, og jeg er ganske mett av akkurat det. Heldigvis viste det seg at Ambjørnsen som vanlig hadde mer å by på, og utover i boka trivdes jeg bedre og bedre. Ulf er en mann jeg har lyst til å stifte nærmere bekjentskap med, og det viser seg at hans erfaringer på reisen opp Oridongo kommer til nytte også på en liten øy ved storhavet. God bok!

Terningkast 5

Kommentarer

  1. Hei! Vi skrudde av Skavlan og så leste jeg anmeldelsene dine høyt for mannen min i stedet. Det kaller vi lørdagsunderholdning! Han har lyst til å lese Ambjørnsens siste. God helg!

    SvarSlett
  2. Jeg er dypt beæret :-) Ha en strålende helg og hils mannen!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokbloggertreff og Kapittel i Stavanger - Stor grad av gledings!

Årets bokbloggertreff er lagt til Stavanger i forbindelse med litteraturfestivalen Kapittel, og det gir meg en glimrende anledning til å besøke Stavanger for første gang. Jeg gleder meg stort, og flybilletter og hotellrom er bestilt for mange måneder siden. 


Når man leser hundrevis av bøker i året og ELSKER å snakke om leseopplevelsene det gir, sier det seg selv at å treffe andre likesinnede byr på mange positive opplevelser, noe erfaringer fra tidligere bokbloggertreff og litteraturfestivaler bekrefter. Det at bokbloggtreffet er lagt til Kapittelfestivalen gjør at forventingene blir enda høyere, og hver gang jeg leser programmet krysser jeg av nye spennende programposter. I sted oppdaget jeg for eksempel arrangementet: Danmark i krig og Sameland i opprør -  torsdag klokka 16.30  med  Kaspar Colling Nielsen og Tharaniga Raja. Dit skal jeg! Heldigvis kolliderer det verken med Janne Stigen Drangsholt og Winterkrigen som starter klokka 15, eller skrivekurset med Ivo de Figueiredo som sta…

Sommer er lydboktid og jeg har hørt noen fantastiske lydbøker (og noen ikke fullt så fantastiske)

Sommer er lydboktid – eller vent, for meg er egentlig alle årstider lydboktid, men denne sommeren har jeg nok likevel satt en skikkelig personlig rekord i konsumering av lydbøker. Jeg hører lydbøker når jeg rydder i hagen, når jeg kvister og bærer bort, når jeg luker og når jeg går tur med hundene. Nå har vi fire store huskyer, og en liten innehund som trenger trim, så det blir en del muligheter for lydbokkos. Her har jeg skrevet om noen av lydbøkene jeg har hørt.




Engelske lydbøker

De siste månedene har jeg fått helt dilla på engelske lydbøker, og jo lengre de er, jo bedre er det. Favoritten så langt er The Crimson Petal and the White av Michel Faber. Den er på litt under 42 timer, nydelig lest av Jill Tanner. Boka fikk strålende kritikker da den kom ut, og BBC lagde en miniserie. Cappelen Damm har gitt ut boka i sin stjerneserie, og jeg anbefaler den til alle som liker historiske romaner med sterke kvinner i hovedrollen. Det var Ingalill som satte meg på sporet av denne boka, og her er hennes omtale av boka. 
John Hart er en amerikansk forfatter jeg liker godt. Brødrene fra Iron House, Ved elven og Det siste barnet hørte jeg som norske lydbøker, mens jeg leste og anmeldte Syndenes forlatelse   Nå har jeg hørt The King of Lies, en bok som kom på norsk i 2006, men den var den eneste av John Hart sine utgivelser jeg ikke hadde lest. Helt tilfeldig oppdaget jeg at den lå på Storytel, og 13 timer gikk unna som et jessunavn, som vi sier her i Finnmark. Boka er godt les…