Gå til hovedinnhold

Shantaram - Gregory David Roberts - Bokanmeldelse / Press forlag, 910 sider















Først litt fakta om forfatteren, klippet fra Aftenpostens reportasje 20.09.2008.

F. 1952 , Melbourne, Australia.

Det første ekteskapet gikk i oppløsning da konen stakk av med foreleseren, mistet senere datteren etter en rettssak som varte i ett år.

Året etter begikk han væpnede ran, ble pågrepet, men stakk i 1980 av fra Maximum Security Pentridge-fengselet i Australia.

Ankom India i 1982, flyttet inn i slummen i Mumbai.

Fengslet i India i fire måneder, før han ble løslatt og rekruttert av mafiaen som valutaveksler, gullsmugler og passforfalsker.

Smuglet våpen til Mujahedin i Afghanistan, og har spilt småroller i Bollywood-filmer.

Pågrepet i Frankfurt i 1990 hvor han sonet sammen med terrorister.

Utga Shantaram i august 2003 og solgte filmrettighetene til Johnny Depp i 2004. Innspillingen starter i 2009. Oscar-vinner Eric Roth (Forrest Gump , Insider ) skriver manus.


Gigantroman som rommer det meste
Shantaram starter med at hovedpersonen Lindsay, kommer til Bombay. To år tidligere rømte han fra et høysrisiko-fengsel i Australia, og han var ettersøkt gjennom Interpool. Det første mennesket han snakker med i Bombay er guiden Prabaker. Dette møtet skal forandre livet til Lindsay for alltid.

Lindsay og Prabaker blir venner, og fordi Lindsay er på flukt tar han imot tilbudet fra Prabaker om å bli med hjem til landsbyen hans. Men før de nye vennene drar innover i landet må Lindsay ha nytt navn, og Prabaker døper ham Linbaba. Et sterkt navn; penispappa - eller noe slikt, ihvertfall et navn som gjør at folk får respekt for han.
Lin lærer å snakke marathi, et språk som mange indere snakker, og det at han har lært seg dette språket gjør at han kommer mye nærmere den indiske hverdagen.
Etter at Prabaker og Lin har vært noen måneder i landsbyen til Prabaker reiser de tilbake til Bombay. Hjemreisen tar flere dager, og de blir brutalt ranet. Lin er blakk, og fordi han er på rømmen kan han ikke ta kontakt med noen i hjemlandet. Han tar derfor imot tilbudet fra bestevennen Prabaker og flytter inn i en av Bombays mange slummer. Her er det 25 000 mennesker samlet på en kvadratkilometer.
Lin får et eget lite skur og samme kveld som han flytter inn beynner det å brenne kraftig i en del av slummen. Lin deltar i slukningsarbeidet, og fordi han har et førstehjelpsskrin smører han salve og legger bandasje på de han ser det er mulig å redde. Men mange dør.
Neste morgen er det kø på yttersiden skuret hans, og rømlingen fra Australia er blitt slumdoktor i Bombay.

Jeg kunne ha skrevet mye mye mer, for nå er vi bare kommet til side 200 av 910, og enda er det så utrolig mye hovedpersonen opplever.
Romanen er en blandig av fiksjon og virkelighet, og menneskene og slummen vi møter i Bombay finnes ikke. Men enkelte institusjoner finnes, f.es tamplassen til Lin de årene han bodde i Bombay, kafeèn Leopold. I kveld lette jeg etter klipp på youtube, og ble minnet på bombeangrepet i Mombay for over ett år siden. Det var Leopold som var stedet der den første bomben falt, og der mange mennesker ble drept. Det kjentes veldig rart, for jeg har vært på Leopold i flere uker nå, sammen med Lin og vennene hans.

Jeg syns at forfatteren blir litt pompøs enkelte ganger, men det ødelegger ikke selve historien. Jeg har virkelig likt denne boka, og selv om den er lang og inneholder detaljerte beskrivelser av henrettelser, andre drap, narkotikamisbruk, mishandling, og mange andre fæle ting, så har jeg ingen problemer med å anbefale boka til noen som ikke er redd for en leseutfordring!

Kommentarer

  1. Jeg har kommet til side 600 og noe, og skynder meg sakte gjennom boka. Jeg rett og slett nikoser meg med boka. Enkelte steder er den litt pompøs, som du skriver, men så går det over i en vakker skildring eller en rørende anekdote eller menneskelig råskap. I går felte jeg sågar en tåre for vår venn Prabakar - det er lenge siden jeg har gjort over en bok.

    SvarSlett
  2. Prabaker er verd noen tårer, selv om han kun finnes i denne boka. Jeg ble ferdig med Shantaram i går, men akkurat nå føles det som om jeg aldri kan bli ferdig med fortellingen. Den har det meste.....

    SvarSlett
  3. Jeg synes denne boka ser så spennende ut! Jeg drister meg faktisk til å gi den bort i julegave uten å ha lest den selv. Virker som er bok man trygt kan gjøre det med. Eller?

    SvarSlett
  4. Ja, det syns jeg virkelig! En kjempegod bok, og en historie som ikke kan glemmes.

    SvarSlett
  5. Ramsalt bollywood-stil. Dvs for min smak er det for mye overfladisk føleri. Men en så lettlest og spennende historie at de over 900 sider ikke tynges.

    SvarSlett
  6. Det er litt pompøst, og kanskje litt mye føleri, men lettlest og god er historien ihvertfall!

    SvarSlett
  7. men du ville vel kansje ikke anbefale denne boken til ei 15 år gammel jente i julegave?

    SvarSlett
  8. Karro: Nei, ville kanskje ikke gitt boka til en hvilken som helst 15 åring. Men hvis det var en 15 åring som elsket å lese, så kanskje. Jeg leste Krig og fred da jeg var 17 år, og den er både lengre og mye tyngre.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…

Mona Tau Isaksen : Rothuldra : Slektskrønike fra Tverrelvdalen : 399 sider

Publisert i Altaposten 23. mars 2017 


Dramatikk og begjær i Tverrelvdalen
Det er ikke hverdagskost at det kommer bøker der all handling er lagt til Tverrelvdalen og områdene rundt, så naturlig nok fikk jeg lyst til å lese denne boka. Mona Tau Isaksen jobber til daglig som lærer i naturfag og matematikk ved Alta videregående skole og med Rothuldra debuterer hun som forfatter.
Mesteparten av handlingen finner sted på slutten av 1800 – tallet og det er den vakre Jenne fra gården Bekkevoll som er hovedperson. Romanen starter i nåtid med en ung jente som finner et skrin som er gjemt i Isberget. I skrinet ligger en fortelling som Jenne har skrevet ned, og det er denne historien vi blir kjent med. Etterkommerne etter de som kom nordover for å jobbe i gruva i Kåfjord var staute og vakre mennesker, selv om enkelte ikke alltid klarte å oppføre seg skikkelig når spriten fikk overtaket. Jennes bestemor var samisk, og kjent for å ha egenskaper som sjaman, noe som kom godt med flere ganger. Det er en …