Gå til hovedinnhold

Shantaram - Gregory David Roberts - Bokanmeldelse / Press forlag, 910 sider















Først litt fakta om forfatteren, klippet fra Aftenpostens reportasje 20.09.2008.

F. 1952 , Melbourne, Australia.

Det første ekteskapet gikk i oppløsning da konen stakk av med foreleseren, mistet senere datteren etter en rettssak som varte i ett år.

Året etter begikk han væpnede ran, ble pågrepet, men stakk i 1980 av fra Maximum Security Pentridge-fengselet i Australia.

Ankom India i 1982, flyttet inn i slummen i Mumbai.

Fengslet i India i fire måneder, før han ble løslatt og rekruttert av mafiaen som valutaveksler, gullsmugler og passforfalsker.

Smuglet våpen til Mujahedin i Afghanistan, og har spilt småroller i Bollywood-filmer.

Pågrepet i Frankfurt i 1990 hvor han sonet sammen med terrorister.

Utga Shantaram i august 2003 og solgte filmrettighetene til Johnny Depp i 2004. Innspillingen starter i 2009. Oscar-vinner Eric Roth (Forrest Gump , Insider ) skriver manus.


Gigantroman som rommer det meste
Shantaram starter med at hovedpersonen Lindsay, kommer til Bombay. To år tidligere rømte han fra et høysrisiko-fengsel i Australia, og han var ettersøkt gjennom Interpool. Det første mennesket han snakker med i Bombay er guiden Prabaker. Dette møtet skal forandre livet til Lindsay for alltid.

Lindsay og Prabaker blir venner, og fordi Lindsay er på flukt tar han imot tilbudet fra Prabaker om å bli med hjem til landsbyen hans. Men før de nye vennene drar innover i landet må Lindsay ha nytt navn, og Prabaker døper ham Linbaba. Et sterkt navn; penispappa - eller noe slikt, ihvertfall et navn som gjør at folk får respekt for han.
Lin lærer å snakke marathi, et språk som mange indere snakker, og det at han har lært seg dette språket gjør at han kommer mye nærmere den indiske hverdagen.
Etter at Prabaker og Lin har vært noen måneder i landsbyen til Prabaker reiser de tilbake til Bombay. Hjemreisen tar flere dager, og de blir brutalt ranet. Lin er blakk, og fordi han er på rømmen kan han ikke ta kontakt med noen i hjemlandet. Han tar derfor imot tilbudet fra bestevennen Prabaker og flytter inn i en av Bombays mange slummer. Her er det 25 000 mennesker samlet på en kvadratkilometer.
Lin får et eget lite skur og samme kveld som han flytter inn beynner det å brenne kraftig i en del av slummen. Lin deltar i slukningsarbeidet, og fordi han har et førstehjelpsskrin smører han salve og legger bandasje på de han ser det er mulig å redde. Men mange dør.
Neste morgen er det kø på yttersiden skuret hans, og rømlingen fra Australia er blitt slumdoktor i Bombay.

Jeg kunne ha skrevet mye mye mer, for nå er vi bare kommet til side 200 av 910, og enda er det så utrolig mye hovedpersonen opplever.
Romanen er en blandig av fiksjon og virkelighet, og menneskene og slummen vi møter i Bombay finnes ikke. Men enkelte institusjoner finnes, f.es tamplassen til Lin de årene han bodde i Bombay, kafeèn Leopold. I kveld lette jeg etter klipp på youtube, og ble minnet på bombeangrepet i Mombay for over ett år siden. Det var Leopold som var stedet der den første bomben falt, og der mange mennesker ble drept. Det kjentes veldig rart, for jeg har vært på Leopold i flere uker nå, sammen med Lin og vennene hans.

Jeg syns at forfatteren blir litt pompøs enkelte ganger, men det ødelegger ikke selve historien. Jeg har virkelig likt denne boka, og selv om den er lang og inneholder detaljerte beskrivelser av henrettelser, andre drap, narkotikamisbruk, mishandling, og mange andre fæle ting, så har jeg ingen problemer med å anbefale boka til noen som ikke er redd for en leseutfordring!

Kommentarer

  1. Jeg har kommet til side 600 og noe, og skynder meg sakte gjennom boka. Jeg rett og slett nikoser meg med boka. Enkelte steder er den litt pompøs, som du skriver, men så går det over i en vakker skildring eller en rørende anekdote eller menneskelig råskap. I går felte jeg sågar en tåre for vår venn Prabakar - det er lenge siden jeg har gjort over en bok.

    SvarSlett
  2. Prabaker er verd noen tårer, selv om han kun finnes i denne boka. Jeg ble ferdig med Shantaram i går, men akkurat nå føles det som om jeg aldri kan bli ferdig med fortellingen. Den har det meste.....

    SvarSlett
  3. Jeg synes denne boka ser så spennende ut! Jeg drister meg faktisk til å gi den bort i julegave uten å ha lest den selv. Virker som er bok man trygt kan gjøre det med. Eller?

    SvarSlett
  4. Ja, det syns jeg virkelig! En kjempegod bok, og en historie som ikke kan glemmes.

    SvarSlett
  5. Ramsalt bollywood-stil. Dvs for min smak er det for mye overfladisk føleri. Men en så lettlest og spennende historie at de over 900 sider ikke tynges.

    SvarSlett
  6. Det er litt pompøst, og kanskje litt mye føleri, men lettlest og god er historien ihvertfall!

    SvarSlett
  7. men du ville vel kansje ikke anbefale denne boken til ei 15 år gammel jente i julegave?

    SvarSlett
  8. Karro: Nei, ville kanskje ikke gitt boka til en hvilken som helst 15 åring. Men hvis det var en 15 åring som elsket å lese, så kanskje. Jeg leste Krig og fred da jeg var 17 år, og den er både lengre og mye tyngre.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam