Vakkert om vennskap - Publisert i Altaposten 9. juni 2011
Guttejenta Alex er en rastløs sjel. Hun har flyttet rundt i store deler av Europa, og blir aldri lenge på hver plass. Nå har hun vært fire måneder i den nordlige delen av Frankrike der hun jobber på et hønseri. Kontrakten er på åtte måneder og det passer henne bra. Hun bor på hybel hos ekteparet Marléne og Bertrand, og der bor også Bertrands sterkt funksjonshemmede bror; Gérard. Alex har gitt Gérard et nytt navn – Roswell, fordi det første hun tenkte da hun så ham var romvesenet i Roswell-saken i USA.
Gérard er 32 år, han har en alvorlig funksjonshemning som vi ikke får vite hva er, men han beskrives som så stygg at folk rygger når de ser ham. Han blir behandlet verre enn familiens hund, og en kveld overhører Alex at fruen i huset ønsker å kvitte seg med han. Marléne ønsker seg nemlig ferie og fri, og det er ikke mulig å få gjennomført med en slik idiot som Gérard ved sin side.
For Alex er det vanskelig å se på hvordan Gérard blir behandlet, og hun begynner å ta seg mer av ham. Hun blir kjent med ham og plutselig forstår hun at bak rallingen og siklet så finnes det en intelligent mann. Hun mekker sammen en spesiell trekkvogn slik at hun kan ta han med seg ut på tur, og for første gang i livet får Gérard se noe annet enn husets fire vegger. På en av disse utfluktene treffer Alex og Gérard to unge menn som tilbringer dagene med å kaste ting i kanalen. Det er Cédric og Abboren. Disse fire; androgyne Alex, multifunksjonshemmede Gérard, deprimerte og steinkastende Cédric og sterkt overvektige og ølbokskastende Abboren blir venner og dette vennskapet skal komme til å forandre livene deres.
Fortellerstemmen skifter mellom Alex og Cédric og det gir romanen en ekstra dynamikk. For vi vet jo ikke hva andre tenker eller hvorfor de oppfører seg slik de gjør. Derfor hender det ofte at vi treffer antakelser uten rot i virkeligheten. Her gis det flere strålende eksempel på nettopp dette, og boka er verd å lese bare av den grunn.
Stemninga er lett og ledig selv om alle vi blir kjent med har det nokså elendig. Det er uendelig med kjærlighet og ømhet, men uten antydning til erotikk eller seksuelle relasjoner. Humoren er høyst nærværende, det samme er klisjeene, og på mer enn en måte kan boka fremstå som et eventyr. Dette er en lettlest og fornøyelig historie som jeg tror mange vil ha glede av.
Marie-Sabine Roger er født i 1957 i Frankrike, og hun har en stor litterær produksjon bak seg. I fjor ble hun for første gang oversatt til norsk med romanen Å telle duer som fikk en god mottakelse.
Terningkast 4
Høres koselig ut og ganske lik i stemningen som Telle Duer, som jeg likte godt.
SvarSlett- tror nok jeg plukker opp denne, finner jeg den laglig i hylla.
(har forresten nå begynte på Bumerang, utstyrt med en hel tørkerull, foreløpig dog, CD 1-7, har jeg ikke felt
en eneste tåre -))
Ingalill - nå regner jeg med at du er ferdig med Bumerang, og hadde du ikke felt en tåre før CD 7 så kommer du sikkert ikke til å gjøre det heller. Men det er alltids fint med tørkeruller, du har jo litt pollenallergi, så den var kanskje til nytte på annen måte?
SvarSlettEr nok ikke ferdig ennå, er foreløpig på cd6, farmora er nettopp død, kanskje det var cd5.
SvarSlett(mente cd1, spor 7 forrige gang).
MEN, noen tårer har jeg ikke felt, har en følelse av at jeg vet hvordan det går, men skal uansett holde tørkerullen klar på cd7 -)
, kanskje jeg er iferd med å bli for kynisk?