Gå til hovedinnhold

Lemen

Vi har noe så innmari med lemen i Alta dette året, og lemen har ikke vært hverdagskost for oss før for noen år siden. Jeg vokste opp med historiene om lemenhøsten 1969. Da var Buktabakken pelskledt og dagens 60 åringer fortalte med skrekkblandet fryd om hvordan det var å gå nedover Buktabakken: - Det var lenge før gang -og sykkelveien kom. Ja, du skjønner, det var helt forferdelig. Hele Buktabakken var levende, alle lemene var desperate, de skulle til havet for å drukne seg. Ja, du vet jo at lemen tar selvmord på høsten?
Nei, det visste jeg egentlig ikke, og vår eminente lemenforsker Oksanen kan fortelle oss at lemen er viktige dyr og at det er bare tull og tøys at de hopper i havet hver høst. De er rett og slett på jakt etter mat. Men vi har mye av dem nå, og det kan være slitsomt, spennende og direkte farlig. Altaposten kunne melde at flyplassen i Alta må spyles mellom hver avgang og landing for å fjerne lemenlik. Ikke fordi lemene i seg selv er så farlige, de er jo tross alt ikke større enn hamster, men fordi fuglene som fråtser i deilige lemen er en fare for flytrafikken. Så derfor kjøres det med spylebil  på Alta lufthavn - hele dagen, og når de ikke spyler så skyter de med luftgevær mot de stakkars fuglene. Men jeg må innrømme at selv om jeg er glad i fugler, så kan de godt holde seg langt unna flyplassen!

To ganger i løpet av den siste uka har jeg hørt intens piping fra lufra og sett måser med levende hylende lemen i nebbet. Og det er jo litt spennende.

Torsdag ble ett av høstens mysterier på jobb løst. Det har lukta ganske så ubehagelig i deler av biblioteket, og vi har ikke funnet løsningen. Men så hadde plutselig en av mine mannlige kollegaer åpnet sikringsskapet og der lå det to lemenlik.

Noe av det første jeg gjør når jeg står opp om morgenen er å titte ut av soveromsvinduet for å telle lemen. Rekorden er 10, og da tok jeg bare med de som satt stille og spise gress og mose. Når jeg går tur med hunden i skogen må jeg se ned på stien hele tiden, hvis ikke trør jeg på lemen. Lar vi tuslingen foregå på asfalt er det ikke så ille, men døde lemenlik er det overalt, og de levende piper og rasler i løvet. Mange av mine bekjente gleder seg til kulda kommer og pipingen og raslingen forsvinner. Jeg syns det er spennende!

Kommentarer

  1. Herlighet....jeg synes dette høres ganske ekkelt ut jeg.....men så er jeg ikke så glad i mus, rotter ol. som er i nærheten av meg. Jeg er typen "stå på en stol og hyl om det er en levende mus i rommet". En lemen har jeg faktisk aldri sett og kjenner at det ikke er et savn.

    Ha en nydelig søndag, med eller uten lemen i nærheten.

    SvarSlett
  2. Jøje meg, det høres ekstremt ut!! Jeg har sett kun en levende og en død i år..., men det er jo ingenting selvsagt.

    SvarSlett
  3. Fru Tunheim: Har du aldri sett en lemen? De er veldig fine, mye finere enn hamster :-) Hvis du får deg en tur til Alta de nærmeste dagene får du sikkert sett en.

    Groskro: Nei, det er ingenting :-) Det er ikke mer enn hva jeg ser på et tur til postkassa.

    Mette: Ja, ikke sant :-)

    SvarSlett
  4. Det fine med lemen-år er alle de kule bildene man får tatt. Spesielt de av bikkja og lemen :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…