Gå til hovedinnhold

Lemen

Vi har noe så innmari med lemen i Alta dette året, og lemen har ikke vært hverdagskost for oss før for noen år siden. Jeg vokste opp med historiene om lemenhøsten 1969. Da var Buktabakken pelskledt og dagens 60 åringer fortalte med skrekkblandet fryd om hvordan det var å gå nedover Buktabakken: - Det var lenge før gang -og sykkelveien kom. Ja, du skjønner, det var helt forferdelig. Hele Buktabakken var levende, alle lemene var desperate, de skulle til havet for å drukne seg. Ja, du vet jo at lemen tar selvmord på høsten?
Nei, det visste jeg egentlig ikke, og vår eminente lemenforsker Oksanen kan fortelle oss at lemen er viktige dyr og at det er bare tull og tøys at de hopper i havet hver høst. De er rett og slett på jakt etter mat. Men vi har mye av dem nå, og det kan være slitsomt, spennende og direkte farlig. Altaposten kunne melde at flyplassen i Alta må spyles mellom hver avgang og landing for å fjerne lemenlik. Ikke fordi lemene i seg selv er så farlige, de er jo tross alt ikke større enn hamster, men fordi fuglene som fråtser i deilige lemen er en fare for flytrafikken. Så derfor kjøres det med spylebil  på Alta lufthavn - hele dagen, og når de ikke spyler så skyter de med luftgevær mot de stakkars fuglene. Men jeg må innrømme at selv om jeg er glad i fugler, så kan de godt holde seg langt unna flyplassen!

To ganger i løpet av den siste uka har jeg hørt intens piping fra lufra og sett måser med levende hylende lemen i nebbet. Og det er jo litt spennende.

Torsdag ble ett av høstens mysterier på jobb løst. Det har lukta ganske så ubehagelig i deler av biblioteket, og vi har ikke funnet løsningen. Men så hadde plutselig en av mine mannlige kollegaer åpnet sikringsskapet og der lå det to lemenlik.

Noe av det første jeg gjør når jeg står opp om morgenen er å titte ut av soveromsvinduet for å telle lemen. Rekorden er 10, og da tok jeg bare med de som satt stille og spise gress og mose. Når jeg går tur med hunden i skogen må jeg se ned på stien hele tiden, hvis ikke trør jeg på lemen. Lar vi tuslingen foregå på asfalt er det ikke så ille, men døde lemenlik er det overalt, og de levende piper og rasler i løvet. Mange av mine bekjente gleder seg til kulda kommer og pipingen og raslingen forsvinner. Jeg syns det er spennende!

Kommentarer

  1. Herlighet....jeg synes dette høres ganske ekkelt ut jeg.....men så er jeg ikke så glad i mus, rotter ol. som er i nærheten av meg. Jeg er typen "stå på en stol og hyl om det er en levende mus i rommet". En lemen har jeg faktisk aldri sett og kjenner at det ikke er et savn.

    Ha en nydelig søndag, med eller uten lemen i nærheten.

    SvarSlett
  2. Jøje meg, det høres ekstremt ut!! Jeg har sett kun en levende og en død i år..., men det er jo ingenting selvsagt.

    SvarSlett
  3. Fru Tunheim: Har du aldri sett en lemen? De er veldig fine, mye finere enn hamster :-) Hvis du får deg en tur til Alta de nærmeste dagene får du sikkert sett en.

    Groskro: Nei, det er ingenting :-) Det er ikke mer enn hva jeg ser på et tur til postkassa.

    Mette: Ja, ikke sant :-)

    SvarSlett
  4. Det fine med lemen-år er alle de kule bildene man får tatt. Spesielt de av bikkja og lemen :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Ingvild H. Rishøi : Stargate – en julefortelling : Gyldendal : 144 sider

Publisert i Altaposten 29. november 2021 Pikene med nålestikkene        Det er 10 år gamle Ronja som har fortellerstemmen i denne uforglemmelige julefortellingen.  Ronja  bor sammen med den 16 år  gamle storesøsteren   Melis sa og  den alkoholiserte  faren.  Til tross for at det er mye kjærlighet innad i familien bruker faren det meste av sin oppmerksomhet, sine penger og sin tid på  puben Stargate på Grønland.    Jentene spiser  H avrefras  med melk til de fleste måltidene, og det e r  Melissa som ringer til  farens kreditorer og lyver for å dekke over for ham. Ronja er full av håp om at faren en dag skal få seg en jobb, betale regninger, være sammen med dem, lage mat, og være en de kan stole på . Ronja drømmer om hytteturer der faren låser døra om kvelden og sier «i kveld skal ingen ut». Storesøster  Melissa har gitt opp håpet.      Jentene er livredde for barnevernet, både fordi de kjenner barn som er blitt henta på skolen og som de aldri har sett igjen, men også fordi de bodde på

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.