Johanna Sinisalo : Fuglehjerne : Vega forlag – 307 sider

Spesiell, spennende og spektakulær

Har du hørt om Johanna Sinisalo? Jeg visste ikke noe om henne, men etter at jeg har lest denne boka satser  jeg på å lese alt hun har gitt ut, og jeg vil gjerne at andre elskere av litteratur skal bli kjent med Sinisalos bøker.

Fuglehjerne er en mijøbok. Ikke slik å forstå at det er en fagbok eller at forfatteren forteller at dette er en miljøbok, men måten miljøproblematikken kommer opp på er så tydelig at jeg har lyst til å gi boka denne merkelappen.

Tekstpassasjer fra Joseph Conrads Mørkets hjerte er mange, og det blir kjapt klart at Heidi og Jyrki er på tur inn i Tasmanias mørke.

Historien om Heidi og Jurki starter i Levi en lørdag i april 2006 når Heidi som er på jobbreise treffer den kjekke bartenderen Jurki. Heidi jobbet for et oljeselskap, og de har reist til Lappland for å feire en undersøkelse, nemlig at imagebyggerne har klart å overbevise forbrukerne om at ”enhver borger som kjørte bil eller fyrte med olje kunne, takket være arbeidet vårt, oppleve samvittigheten, kanskje til og med verden, en smule renere.”

Fortellerstemmen skifter hele tiden mellom Heidi og Jyrki, og i tilegg er det en ikke navngitt karakter som kommer til orde med ujevne mellomrom og forteller sin destruktive historie. Vi veksler mellom fortid som altså begynner våren 2006 og nåtid, noen måneder senere.

Romanen er rå, humoristisk og poetisk; ”Det kjentes som om den merkelige drikken hadde tatt heis fra ganen min og rett opp i hjernen, der den nå hvilte seg og sendte ut en behagelig bedøvende stråle.”

Kunnskapsrik forfatter, med mye humor, snert og selvfølgelig – mye alvor.

Heidi faller pladask for Jurki, og etter en natt sammen med ham tenker hun;

”Å føkk, jeg hadde gått og mast om løssex. Jeg hadde fått løssex. Jeg hadde fått løssex av eksepsjonell karakter.”

På turstiene gjennom Tasmanias villmark sliter Heidi:

”Om Australia hovedsakelig er tørr som knusk, virker denne delen av Tasmania som et tynt skall oppå et dissende myrlag. En riktig terrengenes créme brülée, satan også.”

For miljøvernere og fjellklatrere og vante og uvante turvandrere vil denne boka være som en oppdagelse av en skatt – tror jeg. På side 51 ler jeg så høyt at jeg etter at latterkula er over blir overmannet av skam. Selvfølgelig kan jeg ikke forklare de nydelige søte italienske jentene og de kjekke italienske guttene som ligger på solsengene rundt meg at Jurki akkurat har bestemt seg for å ikke fortelle Heidi hva som står i guideboka. Han konkluderer med at ”forfatterne  har vel ikke tenkt i det hele tatt”, humre humre.

Mens Heidi og Jurki sliter seg gjennom den tasmanske ødemarka, skitten og sliten og med minimalt med mat finner jeg så mange gode avsnitt og setninger at jeg egentlig har lyst til å kopiere hele boka og vise den frem, men det er jo mye enklere at DU leser boka selv.

I luften surrer det enorme fluer, så store og feite at man ikke engang har lyst til å drepe dem, jeg kan se for meg at det ville sprute noe navnløst og avskyelig ut av dem.”

Jyrki er den økobevisste, og han er ekstrem i enkelte av sine ytringer. Som når han diskuterer med Heidi om bind eller tamponger er best på tur, og det er helt uaktuelt at hun skal la noe av dette bli igjen i naturen, eller i toalett langs veien – nei, det skal pakkes inn og bæres tilbake.  Men den finske vandreren har også mye kunnskap og er en særdeles kunnskapsrik ung mann:

”Våre forfedre begikk aktive forbrytelser til sitt eget beste. De påfølgende generasjoner legger ut på den passive forbrytelsens vei med fullstendig samme tanker, de ser på det hele som de ser på andre folks etniske utrenskninger, og på sine egne: det er ingenting å gjøre med saken, verden er sånn, vi har rett til det. Akkurat som en vanlig jenki sier om klimaendringen: lar vi et par isbjørner true den amerikanske levemåten?

Og hva skal vi med disse isbjørnene og tigrene? Åja, de var visst til nytte for glaneturismen.” – Jurki side 111

Krydret med sitater fra Mørkets hjerte av Joseph Conrad må det jo bare bli glimrende lesestsoff:

Det eneste de ønsket var å rive skattene ut av hjerteroten på dette landet, uten andre og mer høyverdige grunner enn skapsprengerens når han bryter opp enda et pengeskap. (Conrad)

Les og lær og bli underholdt – og takk til Vega forlag for at de utga denne boka i 2012. Gi gjerne ut de andre bøkene hennes også. Dette er god litteratur!

Terningkast 6

Ps: På kritikerseminaret på Lillehammer i juni i år etterlyste Espen Stueland en litteraturkritikk som ga mer oppmerksomhet til bøker som handlet om miljøvern og økologi, og jeg tenkte på Espen Stueland på hver side av boka. Denne boka må du lese Espen!