Gå til hovedinnhold

Lars Pettersson : Kautokeino, en blodig kniv : Oktober, 377 sider


Reindrift og familieære
Publisert i Altaposten 15. august

Lars Petterson må være en tøff mann. Han har skrevet en kriminalroman der handlingen utspiller seg i Kautokeino, og han tar ikke med silkehansker på kulturen i reindriftsnæringen. Forfatteren har i årevis bodd delvis i Kautokeino og delvis i Sverige. Han er en svensk filmskaper som har laget spillefilmer, tv-serier og dokumentarer. For denne boka ble han tildelt Debutantprisen av Svenska Deckarakademin.
Hovedpersonen er den svenske juristen og assisterende statsadvokat, Anna Magnussen som er oppvokst og bosatt i Stockholm. Mora var fra en reindriftsfamilie i Kautokeino, og da Anna var yngre var de ofte på ferie nordpå.
Skyldig
Søskenbarnet, Nils Mattis er anmeldt for voldtekt, og bestemora har innstendig bedt Anna om å hjelpe ham. Anna reiser nordover og når hun begynner å se på saken skjønner hun at Nils Mattis ikke er så uskyldig som hun hadde trodd, og at ”alle” i Kautokeino vet at han er skyldig. Men familien, med tanter og bestemor i spissen,  bruker gamle tradisjoner i reindrifta som skjold. Nils Mattis må frikjennes. Familien har ikke råd til å leie inn drenger til å passe på flokken hvis han må i fengsel. Den lille flokken som eies av Annas familie kommer da til å bli spist opp av naboflokkene som eies av større familier, som har større flokker.
Spennende
Når den voldtatte jenta dør, og det ganske snart dukker opp enda et lik, samtidig som både Anna og lensmannsbetjenten blir utsatt for drapsforøk blir det gruelig spennende.
Pirking
Som lokalkjent kritiker ble det vanskelig å ikke henge seg opp i faktafeil.
Vi har jo ikke en egen statsadvokat i Alta, og det finnes vel ikke andre enn de som bor i bartebyen midt i Norge som bruker begrepet heimert om hjembrent? Og når Kløfta er stengt fordi utenlandske vogntog står fast på vinteren, er ikke veien mellom Suolovuopmi og Gargia åpen. Men dette er pirk, og fordi boka er fiksjon har forfatteren lov til å dikte fritt. Språket er godt og miljøskildringene stort sett troverdige, selv om det er tydelig at modermanuset er skrevet før Høybråten fikk gjennomslag for røykeloven.
En blodig kniv i Kautokeino kan leses som en ren kriminalroman med lokalkoloritt, eller som en innlegg i kampen mot overbeite og lovløse tilstander på vidda.
Terningkast 5

Kommentarer

  1. Gruelig spennende, høre bra ut. Takk for fin omtale og flott lesetips!

    SvarSlett
  2. Skal se dette er for meg. Har jo etterlyst rorbukrim i flere år, og trodde Gunnerud var mannen, men han flyttet jo hele greia tilbake til Oslo igjen i bok2, så da ga jeg opp, akkurat samtidig med at du småslaktet den nyeste.

    Reindriftkrim må jo være enda bedre.
    Spørsmål: Hvis dere ikke drikker heimert i nord, hva har dere i karsken da?

    SvarSlett
  3. Ingalill : Altså i karsken er det kaffe - eller blandevann og hjæmbrent og kaffe er karsk. Nå må det sies at det er lenge siden jeg drakk sådant fludium, men heimert er helt ukjent for meg? ER det ikke hjembrent? Eller er det noe man putter oppi sammen med hjembrenten? Opplysninger mottas med takk.

    SvarSlett
  4. Som deg, må jeg bare snakket etter minnet, eller kanskje vil skal si, andres erfaring....
    , men såvidt jeg vet er det bare kaffe og sprit i karsk. Heimert er bare et annet navn på sprit, eller heimbrent som man kaller det i midten.

    (nå lurer jeg på om det er en sammenhenge mellom HEIMbrent og TrondHEIM? Isåfall burde du også si TrondHJÆM?

    SvarSlett
  5. Så bra at den er bra! Gleder meg til å lese den. Det er alltid morsomt å lese krim fra nordområdene.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Tina Lisø : Bare en tanke : 76 sider

Nydelige dikt om hverdagen og kjærligheten som gjør deg bevisst kraften av å være NÅ!
Det er ikke sånn at jeg kjenner Tina kjempegodt, men jeg kjenner henne litt, og alt det jeg vet fra møtene med henne, og fra det folk forteller om møtene med henne gjør at jeg kan si at den boka som hun nå gir ut er en typisk Tinabok.
Tina er altså ganske nydelig, og hun sprer varme og glede både personlig og nå gjennom egen poesi. Jeg har fulgt henne på Instagram i flere år, og da hun begynte å legge ut dikt ble jeg litt forbauset over at hun ikke nevnte forfatteren til diktene! Kanskje hun ikke visste at det var ansett som lite heldig å publisere dikt uten å kreditere den som hadde skrevet verket? Tenke jeg. Men der tok jeg jo gruelig feil, for diktene var det jo Tina selv som hadde skrevet. Jeg deler tre dikt fra samlingen, og jeg kan jo ikke anmelde denne siden jeg kjenner Tina, men jeg kan fortelle om den og jeg kan si at jeg syns at boka er helt nydelig!


Trenger bare noen minutter
Trekker meg ba…

Bokbloggertreff og Kapittel i Stavanger - Stor grad av gledings!

Årets bokbloggertreff er lagt til Stavanger i forbindelse med litteraturfestivalen Kapittel, og det gir meg en glimrende anledning til å besøke Stavanger for første gang. Jeg gleder meg stort, og flybilletter og hotellrom er bestilt for mange måneder siden. 


Når man leser hundrevis av bøker i året og ELSKER å snakke om leseopplevelsene det gir, sier det seg selv at å treffe andre likesinnede byr på mange positive opplevelser, noe erfaringer fra tidligere bokbloggertreff og litteraturfestivaler bekrefter. Det at bokbloggtreffet er lagt til Kapittelfestivalen gjør at forventingene blir enda høyere, og hver gang jeg leser programmet krysser jeg av nye spennende programposter. I sted oppdaget jeg for eksempel arrangementet: Danmark i krig og Sameland i opprør -  torsdag klokka 16.30  med  Kaspar Colling Nielsen og Tharaniga Raja. Dit skal jeg! Heldigvis kolliderer det verken med Janne Stigen Drangsholt og Winterkrigen som starter klokka 15, eller skrivekurset med Ivo de Figueiredo som sta…

Engelske lydbøker

De siste månedene har jeg fått helt dilla på engelske lydbøker, og jo lengre de er, jo bedre er det. Favoritten så langt er The Crimson Petal and the White av Michel Faber. Den er på litt under 42 timer, nydelig lest av Jill Tanner. Boka fikk strålende kritikker da den kom ut, og BBC lagde en miniserie. Cappelen Damm har gitt ut boka i sin stjerneserie, og jeg anbefaler den til alle som liker historiske romaner med sterke kvinner i hovedrollen. Det var Ingalill som satte meg på sporet av denne boka, og her er hennes omtale av boka. 
John Hart er en amerikansk forfatter jeg liker godt. Brødrene fra Iron House, Ved elven og Det siste barnet hørte jeg som norske lydbøker, mens jeg leste og anmeldte Syndenes forlatelse   Nå har jeg hørt The King of Lies, en bok som kom på norsk i 2006, men den var den eneste av John Hart sine utgivelser jeg ikke hadde lest. Helt tilfeldig oppdaget jeg at den lå på Storytel, og 13 timer gikk unna som et jessunavn, som vi sier her i Finnmark. Boka er godt les…