Gå til hovedinnhold

Lars Pettersson : Kautokeino, en blodig kniv : Oktober, 377 sider


Reindrift og familieære
Publisert i Altaposten 15. august

Lars Petterson må være en tøff mann. Han har skrevet en kriminalroman der handlingen utspiller seg i Kautokeino, og han tar ikke med silkehansker på kulturen i reindriftsnæringen. Forfatteren har i årevis bodd delvis i Kautokeino og delvis i Sverige. Han er en svensk filmskaper som har laget spillefilmer, tv-serier og dokumentarer. For denne boka ble han tildelt Debutantprisen av Svenska Deckarakademin.
Hovedpersonen er den svenske juristen og assisterende statsadvokat, Anna Magnussen som er oppvokst og bosatt i Stockholm. Mora var fra en reindriftsfamilie i Kautokeino, og da Anna var yngre var de ofte på ferie nordpå.
Skyldig
Søskenbarnet, Nils Mattis er anmeldt for voldtekt, og bestemora har innstendig bedt Anna om å hjelpe ham. Anna reiser nordover og når hun begynner å se på saken skjønner hun at Nils Mattis ikke er så uskyldig som hun hadde trodd, og at ”alle” i Kautokeino vet at han er skyldig. Men familien, med tanter og bestemor i spissen,  bruker gamle tradisjoner i reindrifta som skjold. Nils Mattis må frikjennes. Familien har ikke råd til å leie inn drenger til å passe på flokken hvis han må i fengsel. Den lille flokken som eies av Annas familie kommer da til å bli spist opp av naboflokkene som eies av større familier, som har større flokker.
Spennende
Når den voldtatte jenta dør, og det ganske snart dukker opp enda et lik, samtidig som både Anna og lensmannsbetjenten blir utsatt for drapsforøk blir det gruelig spennende.
Pirking
Som lokalkjent kritiker ble det vanskelig å ikke henge seg opp i faktafeil.
Vi har jo ikke en egen statsadvokat i Alta, og det finnes vel ikke andre enn de som bor i bartebyen midt i Norge som bruker begrepet heimert om hjembrent? Og når Kløfta er stengt fordi utenlandske vogntog står fast på vinteren, er ikke veien mellom Suolovuopmi og Gargia åpen. Men dette er pirk, og fordi boka er fiksjon har forfatteren lov til å dikte fritt. Språket er godt og miljøskildringene stort sett troverdige, selv om det er tydelig at modermanuset er skrevet før Høybråten fikk gjennomslag for røykeloven.
En blodig kniv i Kautokeino kan leses som en ren kriminalroman med lokalkoloritt, eller som en innlegg i kampen mot overbeite og lovløse tilstander på vidda.
Terningkast 5

Kommentarer

  1. Gruelig spennende, høre bra ut. Takk for fin omtale og flott lesetips!

    SvarSlett
  2. Skal se dette er for meg. Har jo etterlyst rorbukrim i flere år, og trodde Gunnerud var mannen, men han flyttet jo hele greia tilbake til Oslo igjen i bok2, så da ga jeg opp, akkurat samtidig med at du småslaktet den nyeste.

    Reindriftkrim må jo være enda bedre.
    Spørsmål: Hvis dere ikke drikker heimert i nord, hva har dere i karsken da?

    SvarSlett
  3. Ingalill : Altså i karsken er det kaffe - eller blandevann og hjæmbrent og kaffe er karsk. Nå må det sies at det er lenge siden jeg drakk sådant fludium, men heimert er helt ukjent for meg? ER det ikke hjembrent? Eller er det noe man putter oppi sammen med hjembrenten? Opplysninger mottas med takk.

    SvarSlett
  4. Som deg, må jeg bare snakket etter minnet, eller kanskje vil skal si, andres erfaring....
    , men såvidt jeg vet er det bare kaffe og sprit i karsk. Heimert er bare et annet navn på sprit, eller heimbrent som man kaller det i midten.

    (nå lurer jeg på om det er en sammenhenge mellom HEIMbrent og TrondHEIM? Isåfall burde du også si TrondHJÆM?

    SvarSlett
  5. Så bra at den er bra! Gleder meg til å lese den. Det er alltid morsomt å lese krim fra nordområdene.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam