Kate Morton : Hemmeligheter – Lydbokforlaget, 18 timer og 23 minutt

Langdrygt, men likevel litt underholdende. Jeg klarte tross alt å høre 18 timer og 23 minutt!

Laurel – eller Lol blant familie og venner er en kjent britisk skuespiller som 16 år gammel så at moren drepte en (for henne) ukjent mann. Hendelsen ble dysset ned, og det var bare Lol og foreldrene som visste hva som hadde skjedd. Nå ligger moren på dødsleiet, det er femti år siden drapet skjedde og hun ønsker å få vite mer om omstendighetene rundt drapet. Hun begynner å undersøke saken og dermed har vi en typisk Kate Mortonroman, der fortellingen veksler mellom nåtid og fortid og der det er et mysterium i fortiden som hovedpersonen i nåtiden lengter etter å finne ut av.

En stor del av historien handler om London under krigen, med Lols mor og en bekjent av henne, Vivian som de viktigste karakterene. Denne delen av fortellingen var den beste, og det er også der den store hemmeligheten avsløres. Hva den store hemmeligheten var forsto jeg da halve boka var hørt, noe som kanskje kan forklare at jeg syns fortellingen var ganske kjedelig og alt for langdryg.

Avslutningsvis kan det jo være på sin plass å si noe om oppleseren; i denne bokas tilfelle – Kjersti Borchgrevink Maagerø. Hun leser bra, selv om hun de første timene hørtes ut som hun satt og leste med et smil. Det blir sukkersøtt, men passet greit nok til teksten. Det som jeg syns er mer slitsomt er å høre på en oppleser som er så konstant tørr i munnen at jeg gjennom HELE lydboka fikk en følelse av at det rant en bekk forbi. En av mine venninner hørte litt sammen med meg, og hun mente at det hørtes mest ut som elektrisk støy. Men det var tørr munn altså. Og det finnes det sikkert hjelp for. Vann kanskje? Eller kaffe? Ikke vet jeg, men det er første gang en lydbokopplesning har blitt så påvirket av oppleserens munntørrhet. Rart det ikke ble oppdaget og luket bort. Man kan høre det på smakebiten lydbokforlaget har lagt ut også.

Andre bloggere:

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Les mer

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Les mer

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...

Les mer

Solgunn sitt

Søk i denne bloggen