Jeg blogger hulter til bulter

Tre uker siden siste blogginnlegg er vel ny rekord for meg. Men det betyr ikke at jeg har tenkt å slutte å blogge, eller at jeg er lei, men det skjer så mye at jeg ikke har tid til å blogge. Det er jo en god ting – tenker jeg.

Så nå skal jeg oppsummere litt – hva jeg har lest, og hva jeg har gjort og litt om hva jeg funderer på.

Jeg tror Altaposten snart publiserer sommerens lesetips fra meg og inntil de er publisert i avisa legger jeg ikke teksten ut her. Jeg valgte ut seks bøker som har gitt meg gode leseopplevelser i vår. Det er: Hvor ble du av Bernadette?, Rød som blod, Leserne i Broken Wheel, Prosjekt Rosie, Svik og Ett sekund om gangen. Ett sekund om gangen var så spennende at jeg måtte kjøpe fortsettelsen – Spring så fort du kan, som svensk ebok, samme kveld som siste side i Ett sekund om gangen var ferdig. Digger begge bøkene!

Og så hører jeg på Midnight´s Children av Salman Rushdie  (24 timer og 35 minutt……)– lest av Lyndam Gregory. Det er helt strålende og helt usannsynlig vanskelig – både fordi boka i seg selv er en kraftprestasjon å komme seg gjennom på norsk, mens den på indiskengelsk krever sin kvinne, og akkurat denne kvinnen må høre litt engelsk lydbok, og så må hun lese teksten på norsk for å få med seg alle detaljer og språklige indiske finesser. I den norske utgaven på side 96 kunne jeg lese at drømmen for noen menn var å ha et stort hus med badekar installert rett ved siden av senga. Og akkurat det hadde vi når vi bodde på hotell i Jaipur. Jeg syns det var en litt merkelig ordning, derfor tok jeg bilde av det og på senga ligger Ingvar Ambjørnsens Natten drømmer om dagen.

Vi glir derfor rett over i neste bok av Ambjørnsen; Ut av ilden – en bok som ble lansert med brask og bram under årets litteraturfestival på Lillehammer. Nå er Ut av ilden lest og fortært, og jeg syns boka er god. Jeg kommer ikke til å legge noe energi i å anmelde den, men jeg kan jo si at dette er en frittstående bok i samme serie som Natten drømmer om dagen og at det vil komme flere bøker. En er vissnok allerede ferdig skrevet, mens de andre er ferdig tenkt ut.

Noen lydbøker har jeg også hørt ferdig – den ene var super, den andre var helt grusom. Vi begynner med den grusomme: The Girl on the Cliff av Lucinda Riley. Jeg hadde ikke de helt store forventningene, men hadde jo kost med skikkelig med The Lavender Garden av samme forfatter og samme innleser, så litt gledet jeg meg nok. Men det var helt forferdelig dårlig. Plottet var så forutsigbart at det var pinlig, språket var helt forferdelig og handlingen var usannsynlig teit. 

Det er noen uker siden jeg hørte den ferdig og jeg har stort sett fortrengt alt som har med denne boka å gjøre. Men Knirk har lest den og hun var like lite begeistret som meg, og vi reagerte på de samme tingene, så lurer du på HVOR dårlig The Girl on the Cliff er kan du lese hennes gode anmeldelse.

Jeg har også hørt The Ocean at the end of the Lane – av Neil Gaiman, lest av forfatteren selv. Denne boka var helt nydelig, men detaljene i boka har forsvunnet fra min hukommelse, men heldigvis har Knirk også lest denne boka og som meg likt, eller rettere sagt; elsket den – så vil du vite mer om boka kan du klikke deg til Knirk. Neil Gaiman leste (selvfølgelig) veldig godt!

The Sunday Times kåret i 2013 Neil Gaimans barnebok; Heldigvis hadde jeg melka – til årets barnebok. Jeg har lest boka og jeg likte tegningene best. Men så er jeg ikke et barn, selv om jeg føler meg veldig barnslig noen gang. Heldigvis for meg skal jeg studere mange spesielt kule fag til høsten, og forhåpentligvis lære masse nyttig slik at jeg kan sette pris også på teksten i denne boka.

Jeg skal flytte til Oslo! Der skal jeg kose meg glugg og være supersosial på alt av bokhappenings – fortrinnsvis de som er gratis. Det blir studielån på meg, og det vil si 7000 kroner i måneden i inntekter, og nå har jeg kanskje fått meg hybel til 6000, så jeg skal leve på 1000 kroner i måneden. Det går jo ikke –så rop ut hvis du er sjefen på Eldorado og skjønner at jeg vil være et skikkelig bra tilskudd til ekstrahjelpfolka! 

Og nå før jeg tar kvelden og legger meg må jeg bare dele min nye forelskelse – nemlig:

Jo Nesbø!

Ikke Jo Nesbø som forfatter – jeg har lest pinlig lite av hans forfatterskap - har f.eks ikke lest Harry Hole bøkene, og de står heller ikke på leselista. Til det er det for mange som har akket seg over for grusomme drap og for detaljerte scener. Men jeg digger Jo Nesbø som artist og her er poenget mitt. Det var iskaldt i Alta fredag 13. juni. 4 varmegrader og overskyet. Over 1000 publikummere hadde samlet seg foran scenen – og vi sang med på alle sangene, og vi ooooouuuet og vi støøøøøønet når Jo ville at vi skulle gjøre det. Og min gode venninne Rita sa hvert femte minutt. ”Jeg er så forelsket i Jo Nesbø!” Og jeg nikket og skjønte hva hun mente. Han er jo en kjekk kar. Men det som gjorde at jeg kjente den store kjærligheten var når jeg fikk vite at han hadde tatt turen innom den lokale ARK-butikken og signert bøker, bare sånn i forbifarta.

Så:

Hurra for Jo Nesbø som til tross for at han tjener millioner på bøkene sine faktisk gjør en strålende jobb på festival i Alta sammen med De Derre, og hurra for Jo Nesbø som tar seg tid til å signere bøker for fansen på en bokhandel i Alta.