Gå til hovedinnhold

Donna Tartt : The Goldfinch : Lydbok, 32 timer og 32 minutter


Hva skulle man gjort uten venner?

Etter å ha lest flere gode anbefalinger av Donna Tartts siste bok bestemte jeg meg for å høre den på engelsk. Det er jeg VELDIG glad for. David Pittu leste fabelaktig godt, og det kjennes som om min engelsk har forbedret seg med 100 % . Jeg vet at det ikke er riktig, men det gir meg i hvert fall god motivasjon til å fortsette å lytte på engelsk.

Hovedpersonen er Theo Decker. Når romanen starter har faren stukket av og overlatt foreldreansvaret og alt ansvaret for Theo til moren. Theo er vel i utgangspunktet det man kan kalle en grei gutt, men etter at faren stakk av har han fått seg en ny venn som leder han litt ut på ville veier. På grunn av Theos nye opppførsel er moren og han beordret til møte på rektors kontor. På veien dit møter de en gruelig regnvær, og de går inn på Metrepolitan-museet i New York, både for å unngå å bli våt, men også fordi Theo og moren har vært der mange gang før. Theo følger moren rundt i museet, men er mest oppmerksom på ei jente med rødt hår, ca hans egen alder, 13 år. Jenta er sammen med en eldre mann, og mens Theo funderer over hvem jenta og mannen er, blir museet utsatt for et terrorangrep. Noen få overlever, blant dem Theo, men moren dør.

Før Theo evakuerer museet tar han med seg et lite maleri - the Goldfinch - malt i 1854 av Carel Fabritius. (Dette maleriet finnes i virkeligheten).

Tyveriet av maleriet, savnet av moren, oppmerksomheten på den rødhårete jenta og hva den gamle mannen sa til Theo i minuttene etter bombeangrepet, vil følge Theo gjennom resten av livet. Vi er ofte i New York, så er vi innom Las Vegas i en periode, og så New York igjen før en ganske intens periode i Amsterdam.

Jeg lyttet meg gjennom mer enn 32 tima og jeg nøt hvert minutt. Og når boka var ferdig savnet jeg Hobie. Vil du også bli kjent med Hobie? Da vet du hva du må gjøre- og som tidligere nevnt - David Pittu er en mann med en nydelig stemme, og han leser gruelig godt.


Kommentarer

  1. You lost me at 32 hours...
    Er det noe jeg ikke får til så er det lydbøker. Jeg sliter. Fryktelig. Og 32 timer er et SKREMMENDE høyt antall timer!!! Det er faktisk det samme om innleseren er god eller dårlig. Har prøvd begge deler. Jeg klarer bare ikke å få noen driv og flyt i lyttinga! Bruker Jon Michelet's "Hvit som snø" når jeg stryker klær. I sommervarmen blir det lite stryking = lite lytting. Og det til tross for at innleseren virkelig er god! Får gjøre et nytt forsøk på å bli ferdig med Michelet boka imorgen. Da skal jeg høste rips, solbær og moreller i hagen. Det blir en 4-5 timers jobb med all rensinga...= god lyttetid. Jeg skal prøve! Jeg lover! Men kommer nok aldri til Donna Tartt...

    SvarSlett
    Svar
    1. Er det virkelig tid for å høste bær og moreller allerede? Jeg er misunnelig! Dessuten syns jeg det høres ut som om du er virkelig effektiv hvis du klarer å høste og rense på 4 - 5 tima. Vet av erfaring at den der renskinga tar mest tid og da er det perfekt med en god lydbok. Skjønner at 32 tima virker langt hvis lydbok ikke fenger så veldig.

      Slett
  2. Imponerende. Jeg kommer heller aldri til å lytte til en lydbok på 32 timer.. Holder på md en på 14 timer nå, aner ikke når jeg blir ferdig.. Bar jeg har papirboka å suppelere med..

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har en følelse av at verken du eller Marianne har hørt en PERFEKT lydbok. En slik bok som gjør at du ikke klarer å la vær å lytte. For hvis så - hadde du ikke vært imponert, for det er jo så enketl og behagelig å lytte til en fantastisk innleser. Nå hører jeg på den siste til Alice Hoffman, og det er tre ulike som leser, en er skikkelig flink og rolig, og når jeg lytter til henne kjenner jeg at pulsen går ned, og jeg bare lyst til å lukke igjen øynene og lytte. Ikke så veldig heldig hvis man kjører bil - eller jogger, eller stryker kanskje, men det er jo så flott.

      Slett
  3. Ja, jeg vil bli kjent med Hobie!
    Jeg har testet lydbok og får det ikke til å fungere selv om det var den perfekte bok og innleser (Richard Herrmann leste sin bok om Elisabeth 1) Jeg blir for oppslukt og glemmer det jeg holder på med!
    Du frister med denne, men med rusten engelsk vet jeg ikke om det fungerer?

    SvarSlett
    Svar
    1. Jojojo - min engelsk er ganske så rusten, spør bare Ingalill hvis du lurer :-) Så denne vil faktisk være en god oppruster. Dessuten er Hobie en fantastisk fin fyr, så han må du bare bli kjent med :-)

      Slett
  4. Jeg setter igang straks jeg er ferdig med Rosie.
    32t er ingenting. Bleak House var 35, og jeg hørte dobbelt for å ikke gå glipp av språklige nyanser. Så jeg er enig med Solgunn - dere må øve og høre bedre bøker.
    Når det er sagt - ble dere ikke overbevist etter Renberg - er lydbok bortkastet på dere.
    Hilsen Tante Sofie.

    (Hobie får vi snakke om når boka er ferdighørt.)

    SvarSlett
    Svar
    1. Vet jo at du er midt i lyttinga nå og jeg gleder meg til å diskutere med deg. Regner med at du også liker Hobie :)

      Slett
  5. Denne boken står klar i hyllen min, bare på norsk, og jeg gleder meg til å starte lesingen av den :)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…

Mona Tau Isaksen : Rothuldra : Slektskrønike fra Tverrelvdalen : 399 sider

Publisert i Altaposten 23. mars 2017 


Dramatikk og begjær i Tverrelvdalen
Det er ikke hverdagskost at det kommer bøker der all handling er lagt til Tverrelvdalen og områdene rundt, så naturlig nok fikk jeg lyst til å lese denne boka. Mona Tau Isaksen jobber til daglig som lærer i naturfag og matematikk ved Alta videregående skole og med Rothuldra debuterer hun som forfatter.
Mesteparten av handlingen finner sted på slutten av 1800 – tallet og det er den vakre Jenne fra gården Bekkevoll som er hovedperson. Romanen starter i nåtid med en ung jente som finner et skrin som er gjemt i Isberget. I skrinet ligger en fortelling som Jenne har skrevet ned, og det er denne historien vi blir kjent med. Etterkommerne etter de som kom nordover for å jobbe i gruva i Kåfjord var staute og vakre mennesker, selv om enkelte ikke alltid klarte å oppføre seg skikkelig når spriten fikk overtaket. Jennes bestemor var samisk, og kjent for å ha egenskaper som sjaman, noe som kom godt med flere ganger. Det er en …