Publisert i Altaposten 5. februar 2015
Intenst nærportrett i tre deler
Gøhril Gabrielsen ble født i Honningsvåg i 1961, og
hun vokste opp i Lakselv og Kirkenes. Dette er hennes fjerde roman.
I en navnløs by i nord, en by der jernmalm blir hentet
ut og knust vokser det opp en jente som føler at foreldrene ofte syns at hun er
en pest og en plage. De er slitne om ettermiddagen og ber dattera være stille.
Først etter at hun har lagt seg på kvelden får de varme og latter i stemmene
sine. De har ikke plass til henne i sin tosomhet. Når hun er 12 år blir hun
storesøster til en liten gutt, en gutt hun for det meste kaller ungen. Ungen
skriker og skriker og skriker og foreldrene krangler og skriker til hverandre.
Så reiser familien på ferie til en hytte langt sør i landet, og der finnes det
fristelser for faren. Fristelser i form av en søt hyttenabo som blafrer med
øyenevippene og omgir seg med deilig blomsterduft.
«Jeg lukker øynene, ser for meg nabokvinnens grådige
fingre, hvordan hun fornøyd slikker fingertuppene etter et ekstra godt måltid.»
Jenta føler at hun begynner å skjønne de voksnes
verden. Hun ser at rynkene i moras panne blir dypere, og at faren har skiftet
kompasskurs. Og lillebroren gråter uten stans.
Sett gjennom blikket til en 12 år gammel jente som
plutselig skjønner at pappa er en karamell som mamma helst vil nyte alene –
uten barn og uten søte hyttenaboer, blir historien fortalt med en intens nærhet
som nærmest tok pusten fra meg.
Allerede fra de første setningene skjønner man at
det ligger noe tragisk i fremtiden. Noe grusomt kommer til å skje, og det er
vår hovedperson som har skyld i det. Den dårlige samvittigheten og den store
skyldfølelsen hun bærer preger livet hennes og dette er skildret detaljert og
likevel med en knapphet som fører til at teksten aldri blir påtrengende. Dette
er ikke boka du velger hvis du vil ha lett underholdning, tematikken er for brutal
for det.
Boka er tredelt og handler om ulike stadier i
hovedpersonens liv og utvikling.
Dette er ikke første gang Gøhril Gabrielsens skrivekunst har satt meg
helt ut – det skjedde også med Svimlende muligheter, ingen frykt som ble utgitt
i 2008. Den romanen er noe av det beste jeg har lest av en norsk
samtidsforfatter. Under lesingen av Din, alltid følte jeg på noe av det samme.
Språket er presist og finslipt. Observasjonene og beskrivelsene av relasjonene
mellom hovedpersonen og de andre karakterene virker troverdig og historien er
skrevet med en suggererende kraft som gjorde det umulig å legge boka fra seg.
Terningkast 6
Denne har jeg sett meg ut for å lese.. en dag. Din anmeldelse bare bekreftet at jeg må lese boka.:)
SvarSlettKlart du må lese den her - Gøril Gabrielsen skriver helt rått!
Slett