Gå til hovedinnhold

Bokbloggerprisene 2015 tildelt Strøksnes og Vatne

I dag avholdes årets bokbloggertreff på Litteraturhuset i Oslo, og vinnerne av Bokbloggerprisen 2015 er nå kunngjort.

Det er to kategorier, årets roman og åpen klasse, og de nominerte var:
Årets roman:
  • Vingebelastning av Helga Flatland
  • Slik skal vi velge våre ofre av Bjørn Vatne
  • Bienes historie av Maja Lunde
 Åpen klasse: 
  • Slipp hold av Heidi Sævareid
  • Fotturar i Norge av Gaute M. Sortland
  • Havboka av Morten Strøksnes
  • Astrid Lindgren av Agnes M. Bjorvand og Lisa Aisato
Vinneren av årets roman ble Bjørn Vatne med Slik skal vi velge våre ofre, mens vinneren av åpen klasse ble Morten Strøksnes med Havboka. 
Jeg har ikke lest Bjørn Vatnes bok, men jeg har har lest og anmeldt Havboka. Her er min anmeldelse, publisert i Altaposten i februar 2016. 

Morten A. Strøksnes : Havboka eller Kunsten å forfølge en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider : Oktober : 315 sider

Det hemmelighetsfulle havet

Havboka kom ut høsten 2015 og ble en umiddelbar suksess med både Bragepris og godt salg til utlandet.  Men ikke alle satte like stor pris på forfatteren fra Kirkenes og hans jakthistorier fra havet. Dyrevernorganisasjonen NOAH anmeldte Strøksnes – ikke i avisa, men til politiet, fordi de mente at han under håkjerrigfiske begikk brudd på dyrevelferdsloven.

I Havboka følger vi to menns begjær etter å fange håkjerring. Hugo er kunster og bor på Engeløya i Steigen, men har kjøpt tilbake familiens gamle bruk, Aasjordbruket på Skrova. Morten er forfatter og bor i Oslo. De to har bestemt seg for å fange ei håkjerring, og de går til oppgaven med stor selvsikkerhet og høy sigarføring. Ganske snart, allerede etter få sider blir det klart at dette ikke bare er en bok om å fange et monster i havet, men også en bok som trekker veksler på gammel kunnskap fra både nær og fjern. Vi blir godt kjent med begge fiskerne, og vi får litt kjennskap til forfedrenes deres. Vi får lese om lokale vær og fiskeuttrykk, og noe kjenner jeg igjen fra Finnmark. Hvordan man fanger og tilbereder håkjerring får vi også vite, og det er interessant nok, selv om jeg aldri kan tenke meg at jeg får bruk for det. Det er mye kommunikasjon med andre verk, både fra nåtid og fortid, og her lånes fraser, setninger og dikt fra store forfattere og kjente forskere, alltid elegant flettet inn i teksten. På denne måten går forfatteren i dialog med andre verk og andre tider.  


Skaper nysgjerrighet

Hva vet vi om hva som skjer i de store dypene?  Ikke mye viser det seg, og her syns jeg Strøksnes briljerer med sin formidling og sin evne til å gjøre materialet levende:

”Dypet som vi inntil nylig trodde var dødt, yrer egentlig av liv. Det er stummende mørkt, men de fleste arter produserer selv lys, i alle tenkelige farger og varianter, for å lokke eller lure andre. Det blinker og gløder på dypet. Siden langt flere arter lever nede i mørket enn på landjorda, er denne typen språk, altså lyssignaler, den mest utbredte kommunikasjonsform på jorda. I mange soner, tusenvis av meter under overflaten, lever de mest absurde skapninger, som avgir glødende, blinkende, pulserende lys. Mange fisker, som dyphavsmarulken, har en stang som går i bue fra toppen av hodet, eller fra underkjeven, med en lykt i enden som dingler foran øynene”

Virker det ikke helt ulidelig spennende? Jeg blir helt hekta på slikt, og det er jeg visst ikke alene om. Denne boka har samlet toppkarakter fra den ene kritikeren etter den andre, og fremdeles strømmer det på med nominasjoner til litterære priser. Bare den siste uka er Havboka nominert til både kritikerprisen og bokbloggerprisen.

De gutteaktige fisketurene etter håkjerring blir ikke så viktig etter hvert, det er anekdotene og alt det andre boka rommer som gjør boka spesiell. Det er noe pompøst over prosjektet, proppfullt av fakta og litterære referanser som det jo er. Samtidig må det sies at teksten flyter usedvanlig lett – det virker som om det har vært mye medvind i skriveprosessen, og de bølgene som kanskje har vært tilstede må ha vært av den snille sorten.

Terningkast 6


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…

Mona Tau Isaksen : Rothuldra : Slektskrønike fra Tverrelvdalen : 399 sider

Publisert i Altaposten 23. mars 2017 


Dramatikk og begjær i Tverrelvdalen
Det er ikke hverdagskost at det kommer bøker der all handling er lagt til Tverrelvdalen og områdene rundt, så naturlig nok fikk jeg lyst til å lese denne boka. Mona Tau Isaksen jobber til daglig som lærer i naturfag og matematikk ved Alta videregående skole og med Rothuldra debuterer hun som forfatter.
Mesteparten av handlingen finner sted på slutten av 1800 – tallet og det er den vakre Jenne fra gården Bekkevoll som er hovedperson. Romanen starter i nåtid med en ung jente som finner et skrin som er gjemt i Isberget. I skrinet ligger en fortelling som Jenne har skrevet ned, og det er denne historien vi blir kjent med. Etterkommerne etter de som kom nordover for å jobbe i gruva i Kåfjord var staute og vakre mennesker, selv om enkelte ikke alltid klarte å oppføre seg skikkelig når spriten fikk overtaket. Jennes bestemor var samisk, og kjent for å ha egenskaper som sjaman, noe som kom godt med flere ganger. Det er en …