Gå til hovedinnhold

Camara Lundestad Joof : Eg snakkar om det heile tida : Samlaget, 93 sider



Akk - så aktuell 

Camara er fra Bodø, hun er artist, hun er kvinne, hun er talentfull, hun er modig og hun er ikke hvit. Det får hun høre i dag – og hun hørte det i går, i fjor, i forfjor, og alle årene før. Til å begynne med, da hun var yngre lot hun seg ikke merke. Når andre, også nære familiemedlemmer på en inkluderende måte sa at hun sikkert syntes det var greit at de sa sjokoladebarn og negerbarn, samtykket hun. Klart det var grei. Men det var aldri greit. Selvfølgelig var det ikke det. 

Historien om den eldgamle damen som slo henne på armen med paraplyen på 17. mai er grusom. Hun var ei lita jente, to uker før hun fylte syv år, og hadde som skikken var i hennes familie, fått kle seg i den vakre blå nordlandsbunaden. Hun er stolt og glad, og så kommer det noen gamle hurper bort til henne og sier at hun ikke har noen rett til å bruke bunaden. Den ene løfter paraplyen mot henne og slår henne på armen. Den andre stopper henne ikke. 

Og jeg vet dette skjer, og det gjør meg kvalm at vi behandler hverandre på den her måten. Det at voksne kvinner så ondskapsfullt og med overlegg behandler et barn på denne måten er grusomt. Overlevelsesmekanismen Camara bruker for å reparere arrene er vonde å lese om, hvordan hun skåner venner og seg selv fra skammen (kanskje), over å være en del av et samfunn der gamle damer oppfører seg så tarvelig. 


Boka inneholder korte kapitler, som forteller viktige historier om erfaringer Camara har pådratt seg, og et viktig kapittel heter Stopp. Det viser at vi er nødt til å bry oss, vi er nødt til å si stopp når vi hører og ser at språket blir brukt til å prøve å gjøre andre små. 



Jeg ble så nysgjerrig på hvem Camara var at jeg måtte inn på youtube for å se hva hun har vært med på - og da fant jeg denne inspirerende smakebiten:




Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Engelske lydbøker

De siste månedene har jeg fått helt dilla på engelske lydbøker, og jo lengre de er, jo bedre er det. Favoritten så langt er The Crimson Petal and the White av Michel Faber. Den er på litt under 42 timer, nydelig lest av Jill Tanner. Boka fikk strålende kritikker da den kom ut, og BBC lagde en miniserie. Cappelen Damm har gitt ut boka i sin stjerneserie, og jeg anbefaler den til alle som liker historiske romaner med sterke kvinner i hovedrollen. Det var Ingalill som satte meg på sporet av denne boka, og her er hennes omtale av boka. 
John Hart er en amerikansk forfatter jeg liker godt. Brødrene fra Iron House, Ved elven og Det siste barnet hørte jeg som norske lydbøker, mens jeg leste og anmeldte Syndenes forlatelse   Nå har jeg hørt The King of Lies, en bok som kom på norsk i 2006, men den var den eneste av John Hart sine utgivelser jeg ikke hadde lest. Helt tilfeldig oppdaget jeg at den lå på Storytel, og 13 timer gikk unna som et jessunavn, som vi sier her i Finnmark. Boka er godt les…

Bokbloggertreff og Kapittel i Stavanger - Stor grad av gledings!

Årets bokbloggertreff er lagt til Stavanger i forbindelse med litteraturfestivalen Kapittel, og det gir meg en glimrende anledning til å besøke Stavanger for første gang. Jeg gleder meg stort, og flybilletter og hotellrom er bestilt for mange måneder siden. 


Når man leser hundrevis av bøker i året og ELSKER å snakke om leseopplevelsene det gir, sier det seg selv at å treffe andre likesinnede byr på mange positive opplevelser, noe erfaringer fra tidligere bokbloggertreff og litteraturfestivaler bekrefter. Det at bokbloggtreffet er lagt til Kapittelfestivalen gjør at forventingene blir enda høyere, og hver gang jeg leser programmet krysser jeg av nye spennende programposter. I sted oppdaget jeg for eksempel arrangementet: Danmark i krig og Sameland i opprør -  torsdag klokka 16.30  med  Kaspar Colling Nielsen og Tharaniga Raja. Dit skal jeg! Heldigvis kolliderer det verken med Janne Stigen Drangsholt og Winterkrigen som starter klokka 15, eller skrivekurset med Ivo de Figueiredo som sta…

Tina Lisø : Bare en tanke : 76 sider

Nydelige dikt om hverdagen og kjærligheten som gjør deg bevisst kraften av å være NÅ!
Det er ikke sånn at jeg kjenner Tina kjempegodt, men jeg kjenner henne litt, og alt det jeg vet fra møtene med henne, og fra det folk forteller om møtene med henne gjør at jeg kan si at den boka som hun nå gir ut er en typisk Tinabok.
Tina er altså ganske nydelig, og hun sprer varme og glede både personlig og nå gjennom egen poesi. Jeg har fulgt henne på Instagram i flere år, og da hun begynte å legge ut dikt ble jeg litt forbauset over at hun ikke nevnte forfatteren til diktene! Kanskje hun ikke visste at det var ansett som lite heldig å publisere dikt uten å kreditere den som hadde skrevet verket? Tenke jeg. Men der tok jeg jo gruelig feil, for diktene var det jo Tina selv som hadde skrevet. Jeg deler tre dikt fra samlingen, og jeg kan jo ikke anmelde denne siden jeg kjenner Tina, men jeg kan fortelle om den og jeg kan si at jeg syns at boka er helt nydelig!


Trenger bare noen minutter
Trekker meg ba…