Intervju med Tharaniga Rajah og anmeldelse av debutromanen Det er lenge til skumring

Publisert i Altaposten 31.10. 2018

Debuterer med bok om krig mellom samer og nordmenn

Det var i midten av september jeg første gang så navnet Tharaniga Rajah. Hun var en norsk debutant som skulle delta på litteraturfestivalen Kapittel i Stavanger i en programpost som het Danmark i krig og Sameland i opprør. Jeg skjønte at jeg måtte få vite mer om denne forfatteren, og da passet det jo godt at jeg hadde planlagt en stavangertur akkurat den helga. 

Tharaniga Rajah er født i 1984 i Moi i Rogaland, og hun sier at hun har dobbel identitet, hun er en tamilsk rogalending. Hun debuterer i slutten av oktober med Det er lenge til skumring, en skjønnlitterær utgivelse som i følge forlaget er lagt til en alternativ norsk virkelighet. Norge har utsatt samene for utrenskning og den skandinaviske krigen er over. En mor og en datter flytter til Karasjok for å prøve å bli en del av fellesskapet i den nye samiske staten.  Samer fra hele verden reiser til Finnmark for å skape seg et nytt liv der, men den nye staten blir angrepet på nytt av Norge, Nord-Norge, Finland og Russland. 

Det er jo ikke så ofte en tamilsk rogalending debuterer med en bok om dette temaet, det har vel aldri skjedd før, så jeg ble veldig nysgjerrig og hadde lyst til å vite mer om hvem Tharaniga Rajah var og hvorfor hun skrev akkurat denne boka. Jeg tok kontakt med henne og avtalte et intervju mens jeg var i Stavanger. 

Noe av det første jeg spurte om da jeg traff henne til en kopp kaffe var derfor hvorfor hun har skrevet en bok som handler om krig i sameland?

-      Dette er min 22. julibok. Det som skjedde 22. juli 2011 gikk veldig inn på oss alle. Vi reagerte veldig vakkert, og identifiserte oss som folket som gikk i rosetog. Men jeg begynte å undres om vi hadde reagert så fint hvis dette hadde skjedd oftere, eller hvis vi hadde blitt angrepet av noen utenfor Norge. Hvordan hadde vi reagert hvis svenskene bombet Norge for eksempel? Det var slik ideen til en bok kom, men jeg hadde ikke lyst til å gjøre research på grensen mellom Norge og Sverige, så da begynte jeg å se meg litt rundt og oppdaget Sapmi. Jeg har alltid hatt en drøm om å dra dit, så det passet jo fint, da, sier hun med en latter.  -Sapmi er et sårbart område på flere måter, både sikkerhetspolitisk og i forhold til det etniske elementet som fikk utslag i fornorskningsprosessen. Jeg syns det virker som om nordmenn flest ikke skjønner hva man har gjort mot samene når det gjelder fornorskningen, og det er ikke tatt skikkelig tak i dette. Dette er grunnen til at jeg valgt å skrive om en krig mellom samer og nordmenn. Men jeg syns det er urealistisk. Samene er jo ikke et veldig krigersk folkeslag, men de kunne jo ha blitt det. Hvis det skulle ha blitt en krig i Skandinavia er det ikke unaturlig at de som er mest undertrykt deltar. 

Hun hadde aldri vært i Finnmark før hun reiste nordover for å gjøre research. Nå har hun tatt turen en rekke ganger, hun har reist rundt i hele fylket og hun hadde i en periode også en samisk kjæreste. Hun ser mange likhetstrekk mellom den tamilske kulturen og den samiske kulturen, blant annet hvordan man forholder seg til familie, kultur og samhold. 

Hun mistet troen på prosjektet

Rajah har brukt masse penger på reise og opphold, og hun hadde ikke noen forlag i ryggen da hun startet skriveprosessen. Hun har jobbet med boka i fire år, og underveis mistet hun helt troen på prosjektet sitt. – Jeg hadde tenkt å pakke det vekk, jeg elsker å skrive men da jeg hadde skrevet ca. en tredjedel følte jeg at jeg ikke kom noen vei. Det var nok ingen som kom til å ville gi det ut, tenkte jeg, men så sendte jeg det uferdige manuset til to store norske forlag, og begge ville jobbe videre med det. Jeg valgte Samlaget fordi jeg fikk veldig god kjemi med redaktøren der. 

-      Hadde du noe forhold til Finnmark og det samiske før du begynte å skrive på boka? 

 -Nei, jeg kjente ikke til noe, for når jeg vokste opp lærte vi ingenting om samene annet enn at de gikk med skaller, joiket og hadde rein. Så det mest positive med å skrive denne boka er at jeg er blitt kjent med en kultur som er så nær. Det er veldig rart at ungene lenger sør i landet ikke lærte mer om samisk kultur, men nå kan jo ting ha endret seg. Kanskje lærer elevene i dag mer om samisk kultur enn hva vi gjorde. 

Nynorsk er hjertespråket 

Hun skriver på nynorsk, men det er ganske mange samiske ord og noen russiske ord også i romanen.  Jeg ser en utfordring i dette, og lurte på hvor gjennomtenkt dette egentlig er i forhold til leserne? 

– Nynorsk er hjertespråket mitt, og det er først de siste fem årene at jeg har begynt å skrive nynorsk, og jeg kan ikke gå på akkord med språket mitt nå. Før skrev jeg bare på bokmål. De samiske ordene i romanen er de ordene som beskriver familien og det samiske samfunnet, ting som er viktige for hovedpersonen, og da kunne hun ikke bruke norsk. Hovedpersonen min blir kvalm av det norske språket. Det skjedde noe veldig fint i det øyeblikket jeg begynte å bruke samiske ord i teksten, boka løftet seg. Jeg har veldig lyst at hele boka skal oversettes til samisk. 

Rajah kan ikke samisk, men forlaget har benyttet seg av en samisktalende konsulent. – Det var viktig at vi hadde en konsulent som kunne bidra til at vi ikke gjorde store feil i forhold til den samiske kulturen. Etter mange reiser i Finnmark gjennom flere år har hun fått en del venner i fylket, men det er kun noen få som visste om boka hun skrev. – Jeg tonet det veldig ned, men de jeg har fortalt det til syns at det er spennende. 

Hun sier at hun har skrevet denne boka i stille sinne. Et slikt sinne som oppstår som en konsekvens av en strukturell urettferdighet. Det er på mange måter en roman om rasisme, men også om politikk.  - De store økonomiske forskjellene i livet skaper terror.

Publisert i Altaposten 31. oktober 2018 

Tharaniga Rajah : Det er lenge til skumring

 Poetisk og gruelig trist om krig i Sameland : Samlaget : 298 sider

«Mikhil Ravna flyg vestover til New York i natt. Siida trur FN gjev oss eit land. Dette landet der reven skin i kapp med snøen og sola anten klemmer armane kring kroppen heile døgnet, eller forlèt oss månader om gongen. Dei tvilar me blir nekta etter det nordmennene gjorde. Av siiddahasat har berre eg og Násti vore i leir. Somme gøymde seg eller flykta til Sverige, andre flykta aldri. Etterkommarar av tidlegare generasjonar som no vender attende frå Amerika, Spania. Dei kan ikkje nekta oss det, gjentek dei nye. Eit land å vera trygg i. Amerikanarane sprengde portane og fann beingrinder som dreiv etter mat. Hud skjolda av skit, kroppar brodert i lus.» 

Tharaniga Rajah debuterer med en utfordrende, vakker, grotesk og veldig god roman der handlingen er lagt til et Finnmark preget av krig og terror. 

Romanen utspiller seg i nåtid med kjente tidsmarkører. Mari Boine joiker foran en stor fanskare, det selges pølser på Shell, og på Hansa Bar i Karigasniemi serveres det god mat og drikke. 

Men Norge har utsatt samene for utrenskning, den store Skandinaviakrigen er slutt, og samer fra hele verden flytter nå til Finnmark, slik jødene flyttet til Israel etter 2. verdenskrig. Den nye samiske nasjonen som lever i landet de har døpt Davvinásti – Nordstjerne, - må stadig forsvare seg. De blir angrepet av nabolandene og det utføres ofte terrorangrep på samisk jord. 

Hovedpersonen i romanen er Raisa, hun og datteren Násti er blant de som flytter til Finnmark etter krigen. Nå må Raisa kjempe for å holde datteren trygg. Krigsscenene som beskrives er slike jeg kjenner igjen fra nyhetssendinger som beskriver krigen i Syria og Afghanistan. Terrorangrepene rettes mot både sivile og militære, og jeg får litt Homeland og Le Bureau følelse. 

Tharaniga Rajah skriver effektivt og mye blir sagt på få setninger, og bildene som dannes er sterke. Jeg syns at det blir for mange kampsituasjoner. Kanskje føler jeg det slik fordi det blir for nært. Det kjempes i min bakgård, og de som dør har navn jeg kjenner. 

Boka bør absolutt leses, men jeg tror det kan være lurt å sette av tid, for dette er verken lettlest eller lett fordøyelig. Forfatteren har brukt et ganske konservativt nynorsk, og i tillegg finnes det mange ord på nordsamisk og til og med noen ord på russisk.  Det er en ordliste bakerst i boka for de som trenger det. Og jeg avslutter med et eksempel på det poetiske i Rajahs bok: 

«Musklane i andletet, som til vanleg er stive av kjenslene som strammar mellom lungene, blir løyst opp i latter av spriten.»

Tharaniga Rajah er født i 1984, og hun er oppvokst på Moi i Rogaland. 

Terningkast 5