Dette var en roman jeg elsket i starten, stilte meg litt likegyldig til når halvparten var lest, og som kjedet meg på slutten.
Handlingen er lagt til kanaløya Guernsey i 1946 og hovedpersonen er forfatteren Juliet Ashton. Hun får et brev fra en mann på Guernsy. Han forteller at han har kjøpt en bok som hun en gang har eid, og så forteller han litt om en forening han var med i under krigen. Foreningen fikk det fantastiske navnet Guernsey Forening for litteratur og potetskrellpai.
Juliet begynner etterhvert å skrive brev med de fleste som var med i foreningen, og ganske raskt får hun lyst til å besøke øya for å bli bedre kjent med innbyggerne.
Boka handler blant annet om kjærlighet til litteraturen, og trua på at litteratur gjør en forskjell i verden. Nå er det nesten en måned siden jeg leste den ferdig, og den har ikke satt noe spor hos meg. Men jeg slet med å få lest den ferdig, det ble for forutsigbart, selv om det kom en litt morsom vri på slutten da.
Er nesten enig, selv om jeg syntes den helhetlig var ei kosebok. Det som trakk ned var at slutten var så forskriftsmessig,
SvarSlett- noe jeg egentlig kan godta som en kjærlighetsromantriks, men litt mer pomp og prakt i siste kapittelet hadde høynet opplevelsen for meg.
(kanskje den er bedre på engelsk.)
Jeg leste denne boken på engelsk og jeg må si at det var en av mine beste leseopplevelser det året jeg leste den :)
SvarSlettHm. Den ligger faktisk like ved meg akkurat naa... kanskje jeg skulle la den ligge der en stund til?
SvarSlettHa en fin helg!
Ingalill: Kosebok er helt rett, men jeg var så veldig positiv i begynnelsen, det ødela litt for meg på slutten.
SvarSlettLadybug: Flott med litt uenighet og
Kristin: som du ser, det er bare å ta den opp, kanskje du får en slik opplevelse som Ladybug hadde!