Gå til hovedinnhold

Edmund de Waal : Haren med øyne av rav, 336 sider, Press




En families fall - Publisert i Altaposten 8. november 2011

Når jeg leser bøker er det fordi jeg ønsker å bli engasjert, beveget, lære noe, eller å bli underholdt. Bøker som treffer på alle strengene er det så langt mellom at jeg ikke husker sist jeg opplevde, men nå har jeg lest et mesterverk.

Jeg burde ikke blitt forundret, anmeldere i internasjonal presse har hevdet at dette er den beste boka som er utgitt på mange år. Jeg er tilbøyelig til å være enig, men jeg må nok legge til at jeg syns det er én av de beste bøkene som er utgitt på mange år.
Forfatteren, Edmund de Waal,  er en av verdens ledende keramikere og hans arbeider er utstilt og kjøpt inn av museer over hele verden.  Da han arvet 264 netsuker (en netsuke er små japanske figurer, skåret ut i hardt tre eller elfenben)  etter en grandonkel som bodde i Japan ble han nysgjerrig på hvordan netsukene hadde havnet i grandonkelens eie, og han bestemte seg for å skrive netsukenes historie. Denne boka er blitt en blanding av flere ulike sjangre, mye biografi, mye historie og litt fri diktning.
Historien starter i  Paris i 1871. Charles Ephrussi er yngste sønn i en av Europas rikeste familier. Familien Ephrussi kom fra Odessa i Russland, og hadde skapt sin enorme formue gjennom salg av korn. De eide store palasser i mange byer i Europa, og da Charles var 21 år flyttet han til Palais Ephrussi i Paris, et enormt herskapshus. Charles eldre brødre arbeidet i familien banker i hele Europa, mens Charles fikk mulighet til å bygge familiens formue på andre måter. Han begynte å kjøpe kunst, og samlingen hans av impresjonistisk kunst var blant de største i verden. Samtidig var han en samtalepartner for unge fattige kunstnere - en som hjalp kunstere frem. Han kjøpte arbeider av Manet, Monet, Degas, Morisot, Pissarro og mange andre. Charles er med i et bilde som Renoir har malt, og er dermed blitt en del av kunsthistorien. Men det var ikke bare billedkunstnere som var venner av Charles - selveste Proust var en vanlig gjest i Charles hus i Paris. Han dediserte også et forord til Charles ”som alltid var så god mot meg”. 
Charles begynner å samle på netsuker men han sender hele samlingen til Palais Ephurssi i Wien som en bryllupsgave til Viktor Ephurssi, forfatterens oldefar. Viktor hadde en drøm om å bli forfatter men må gi opp sin drøm om å skrive. Han må overta sjefsrollen i familiens bank i Wien og se så fint det forklares hva det gjør med ham:
”Jeg tror det var på denne tiden at Victor utviklet sin nervøse uvane: Han tok av seg lorgnetten og strøk hånden over ansiktet fra pannen til haken, en refleksbevegelse. Han klarnet hodet, eller anla sin offentlige maske. Eller kanskje han visket ut det private ansiktet sitt og fanget det i hånden.”
Og rett som det er dukker det opp nye kjente mennesker som er blitt påvirket av familien Ehprussi. For eksempel grandtante Anna som var doktor Freuds læremester, ja hans professor i hysteri. Grandtante Anne var ikke utdannet medisiner, hun var bare så utrolig nevrotisk og hysterisk.                                      
På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet vokser antisemittismen seg stadig sterkere, og den jødiske familien Ephrussi må tåle store tap, både personlig og økonomisk.
Vi følger familien før og gjennom verdenskrigene, gjennom motgang og fornedrelser og vi følger netuskene. Fortellingen er så elegant bygget opp at det blir en nytelse å lese denne boka.
Selv om vi møter mange mennesker over en periode på over 100 år, blir vi kjent med hver enkelt og får et  forhold til dem. Jeg for vondt i magen når jeg tenker på fornedrelsen Iggie og Gisela må ha følt da de  midt på 1930-tallet ble nektet å overnatte i hyttene som det tysk-østeriske klatreforeningen eide. Alle jødiske medlemmer var blitt utvist fra foreningen som hadde tatt slagordet: ”Hold de østerriske alpene fri for jøder.”
Forfatteren beskriver situasjoner og hendelser så godt og så tett at det er som om jeg sitter sammen med familien mens nazistene marsjerer gjennom gatene i Wien. Jeg vet at jeg skal reise dit. Til Ringstrasse, og til Palais Ehprussi. Noen bøker forandrer leseren, og denne har forandret noe i meg. Takk Edmund de Waal – dette var et bok jeg aldri kan eller vil glemme.

Terningkast 6

Kommentarer

  1. KJempefin og grundig anmeldelse av en av mine desidert favorittbøker det siste året. Det er en magisk leseropplevelse. Jeg leste den på engelsk og har også skrevet om den flere ganger på bloggen min. Denne boken har jeg også gitt i gave til venner, og det virker som om alle blir like trollbundet:-)

    SvarSlett
  2. Hurra! Ei bok som fenger så mye, det er ikke ofte det skjer :) Flott anmeldelse, Solgunn!

    SvarSlett
  3. Godt! og overbevisende.
    Høres ut som et sikkerstikk.
    (men jeg håper intenst at dette med historiske figurer følger Gump/100åringen metoden, dvs, at de påvirker verdens gang ...)
    Blir litt nervøs, når noe blir likt SÅ godt, av FLERE -))

    Så forresten slike på Antique Roadshow for ikke lenge siden
    (tv-slaver ser alt), mulig de var kinesiske, men de var store og verd enorme summer, ei dame i publikum segnet om, almost.

    Håper lydboka er kommet.

    SvarSlett
  4. Denne vil jeg lese! Det er så herlig med nye bokåpenbaringer. Det er tydelig at du har hatt en slik! :-)

    SvarSlett
  5. Clementine: Tusen takk. Skjønner godt av det er en av dine favorittbøker.

    Beatelill: Hurra er riktig ord!

    Ingalill: Denne kommer du til å like, er ikke kommet på lydbok, og nå vet du jo hvordan en netsuke ser ut :-)

    Mette: Ja det var virkelig en åpenbaring.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...