Gå til hovedinnhold

Eowyn Ivey : Snøbarnet, Pantagruel forlag, 375 sider




Vakkert - Publisert i Altaposten 2. november 2011

Eowyn Ivey (f.1973) er oppvokst i Alaska og hun debuterer med denne romanen der handlingen er lagt til Alaskas villmark.

Fortellingen starter i 1920. Amerikanske Jack og Mabel har forlatt hjembyen Philadelphia og reist så langt nord i verden de kan komme. Mabel har en stor sorg, en sorg som overskygger alt annet, nemlig at hun ikke kan få barn. Et barn fikk hun, men det var født flere måneder for tidlig, og var dødfødt, og verken hun eller Jack orker å snakke om det. Når Mabel hører barnelatter og tassing av små føtter rundt seg i hverdagen blir hun fortvilt, og for å unngå denne følelsen forslår hun at hun og Jack skal flytte så langt vekk fra andre mennesker som mulig. Og dermed havner de i Alaska.

Den lille familien har det vanskelig både økonomisk og følelsesmessig. En kveld lager Mabel og Jack en snøjente, og de kler henne med votter og skjerf. De syns hun er nydelig. Når de står opp neste dag er det bare rester igjen av snøjenta, og vottene og skjerfet er borte. Da ser de en liten jente og en rev i skogkanten. Men kan det stemme? En liten jente så langt fra andre mennesker? Og sammen med en rev? Jack går etter henne, men hun er rask og han kommer hjem alene. Mabel og Jack begynner å se etter den lille jenta og Mabel klarer å riste av seg tungsinnet og depresjonen som holdt på å ødelegge henne. Den lille jenta dukker stadig oftere opp på tunet, og etter hvert føles det som om hun er blitt en del av familien. Men finnes hun virkelig eller er hun bare et resultat av et desperat ønske om barn?

Tematikken er barnløshet, sorg, natur, vennskap, mot og kjærlighet og fortellingen er helt fri for klisjeer, noe som er uvanlig i slike typiske kvinnebøker.

Fryktelig irriterende er det likevel at forlaget ikke har tatt seg tid til en grundig språkvask og korrekturlesing. Det er mange år siden hvalp var godkjent skrivmåte i Norge, og hvorfor kan man ikke ha én måte å signalisere dialog på? Å veksle mellom anførselstegn og ingen tegn blir både rotete og forvirrende.  Likevel er dette en så vakker historie med nydelige naturskildringer at den fortjener mange lesere.

Terningkast 5




Kommentarer

  1. Fint at du påpeker slurv. Det er utrolig irriterende og kan ødelegge gode bøker.

    Jeg har ikke lest denne boka, men hørt om den. Det som er morsomt er at det finnes et gammelt, russisk eventyr som jeg har fortalt mange ganger som handler om et barnløst par som får et lite barn som kommer om vinteren og forsvinner om sommeren. Jeg vil tro forfatteren er inspirert av dette eventyret. Har hun nevnt det?

    SvarSlett
  2. Knirk: Ja historien er bygget rundt det russiske eventyret. Blant annet leser Mabel den boka og lurer på om det kan ha en sammenheng med det hun selv opplever med den lille jenta.

    Solgunn: Ja, synd hvis de ikke har rettet opp småslurv. Jeg leste et anmeldereksemplar, og påpekte til forlaget om noen av disse slurvene. De sa de skulle selvfølgelig rette det før utgivelsen, men det har de tydeligvis ikke gjort. Synd, fordi Ivey skriver jo så flott!

    SvarSlett
  3. Å, det var morsomt! Da vet jeg hva jeg skal gi til en venninne til jul.

    SvarSlett
  4. Det russiske eventyret er egentlig en viktig del av boka, og jeg hadde info om det med i første utgave av anmeldelsen, men så ble anmeldelsen for lang og jeg tok vekk hele eventyrgreia :-)

    SvarSlett
  5. Og Beatelill - synd de ikke hørte på deg - kanskje de fikk det for travelt?

    SvarSlett
  6. Fin anmeldelse, Solgynn. Jeg tror kanskje jeg skal prøve meg på Snøbarnet når den kommer ut på lydbok :) Har litt lyst til å lytte på den på originalspråket.

    SvarSlett
  7. Når man snakker om slurvefeil.. mente selvsagt Solgunn ;)

    SvarSlett
  8. Jeg har lest den på engelsk (leste det i manusform i sommer), og kan skrive under på at den er aldeles nydelig på originalspråket. Regner med at det meste av magien har fått bli med i oversettelsen, men det er jo synd at det har blitt med noen slurvefeil...

    SvarSlett
  9. Mari : Solgynn har jeg aldri sett før - litt fint egentlig :-)

    Julie : Boka er magisk nok den, men det er synd med slurvefeilene.

    SvarSlett
  10. Jeg er halvveis i boka, og liker den veldig godt. Nå har jo jeg et oppheng i bøker som har eventyr som inspirasjonskilde.

    SvarSlett
  11. Hei Lille søster - lenge siden sist!

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…