Tja.....
Jeg liker Jan Kjærstad. Joda. Men enkelte ganger, slik som nå f.eks, så lurer jeg på hvorfor denne boka ble skrevet. Følelsen av at boka er skrevet fordi forfatteren ønsker å vise hvor mye han selv har lest er ganske fremtredende.
Men ok - hva handler boka om og hva syns jeg egentlig:
Det er John Richard Norman som er hovedperson og fortellerstemmen. Norman er forlagsredaktør og en svært rik og dyktig utgave også. Men så blir han så indelig lei av all den kjedelige og intetsigende norske skjønnitteraturen, han har en følelse av at han har lest alt sammen før, og så blir han gruelig KVALM hver gang han leser et manus. Han blir så kvalm at han spyr av norske manus. Norman ber om permisjon og får det. Han låner et hus av en venn ute på en øy og der treffer han en vakker og ven og absurd rik kvinne. Er dette kjærlighet eller hva er det?
I bunn og som fundament for Normans liv og eksistens ligger hans kjærlighet til litteraturen. Det er den som har reddet ham og bygget han opp og det er den som kanskje skal ødelegge livet hans også.
Boka er strålende lest av Anders Ribu, og jeg likte boka godt - kanskje fordi jeg også syns at litteratur er noe av det viktigste vi kan omgi oss med. Men minuset går til snobberiet og namedroppingen som ødelegger og irriterer.
Hmmm, jeg har denne liggende i papirformat - i den bunken som heter:
SvarSlettHypp, hypp, leveringsfristen ruver.
Den har altså ligget der en stund, og er et tiltak og ta for seg.
NÅ, tror jeg, jeg bytter den i lydboka.
De har jo ofte litt ovenfra og ned disse Kjærstad heltene, beleste og talentfulle og svært ivrig etter å vise det fram. Tror det vil fungere fint hvis det er et emne man vet lite om - lett å bli imponert da. Omvendt blir det bare irriterende.
Bytt til lydbok - sikkert det beste :-)
SvarSlett