Gå til hovedinnhold

Vigdis Hjorth : Tredve dager i Sandefjord : Cappelen Damm, 263 sider





En snobb bak murene - Publisert i Altaposten 23. november 2011

Vigdis Hjorth kjørte bil med 2.2 i promille. Hun ble oppdaget, det ble rettsak, og vips satt den kjente forfatteren i fengsel. Dette var en litt forkortet versjon. Vil du lese alt om hvordan oppholdet til Vigdis var i fengselet kan du lese denne boka som er basert på egne opplevelser og refleksjoner omkring soning av dommen.

Forfatteren har gjort noen litterære grep slik at dette skal bli skjønnlitteratur og ikke selvbiografi, blant annet har hun kalt hovedpersonen Tordis.

Vi følger Vigdis, eh, jeg mener Tordis gjennom tredve dagers soning, og det er spennende lesning blant annet fordi kikkermentaliteten trigges. Vi blir kjent med rutinene bak murene og vi blir kjent med de andre fangene. De som er der fordi de også har kjørt med promille, eller dealet med stoff eller ikke helt har skjønt hvordan meldekortene til NAV fungerer.

Det følger ikke med noen bruksanvisninger på livet – og Tordis mener  at hun fortjener straffen, men likevel er hennes verden, hennes kulturelle kapital så mye høyere enn alle andre der, også ansatte – og det er bare hun selv som skjønner det. De andre koser seg med diktene til Sture som kommer en gang i uka og leser egenkomponerte dikt til de kvinnelige fangene. Men for Tordis oppfattes det som vold:

”De tror det er bra. Det er det verste. Det er jeg som er alene. De har respekt for rimene, de er sikkert vanskelige å få til. De har respekt for de store ordene som de ikke omgås, som er for veldige for de kriminelle munnene deres, for de patetiske små livene deres, Guds håp og himmelens hvelv.”

Jeg kunne ha hentet frem mange eksempler på hvor forundret Tordis blir når hennes medfanger ikke forstår at de serveres dritt, for dette overbærende blikket på andre blir en viktig del av fengselsoppholdet.

Dette er en klok bok om hvordan vi ser oss selv i forhold til andre. Om at vi alltid søker bekreftelse og at vi alltid vil være preget av arv og miljø.

Språket flyter godt, det finnes ingen dårlige setninger eller uklarheter og det gjør at teksten er lett å lese. Som finnmarkinger flest har jeg store problemer med snobberi, men når snobben selv skjønner at hun har satt seg utenfor alle andre med snobberiet sitt, så må jeg bare applaudere. God bok og godt gjort Hjorth!

Terningkast 5

Kommentarer

  1. Ah, den høres spennende ut. Morsomt at hun skal lese på Sandefjord bibliotek snart (Venninen min jobber der). Ha en fin kveld!!

    SvarSlett
  2. Du likte den og jeg puster lettet ut.
    I all min iver etter vigdisbøker har jeg gruet meg litt til å lese denne. Den høres så, for å bruke dine ord, overbærende og snobbete ut.

    (nå venter jeg bare på boka om
    Anne-Kat i fengsel)

    SvarSlett
  3. Kristin : Ja, den er ganske spennende :-)

    Ingalill : Boka om Anne-Kat i fengsel....den måtte jeg ha vurdert lenge på om jeg ville ha lest -får se og hør følelse med en gang.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam