Gå til hovedinnhold

Leia Starmann : Mad, Cappelen Damm, 170 sider




Grotesk og forvirrende - Publisert i Altaposten 3. januar 2012

Jeg er alltid på utkikk etter spennende og engasjerende ungdomsromaner og da denne dukket opp på høstlista til Cappelen tenkte jeg at dette var en bok ungdommer vil elske å lese. Men jeg tror jeg tok feil, selv om romanen begynner bra.

Ikke bra i betydningen av at hovedpersonen har det bra, for det har hun ikke. Madelen vokser opp som enebarn sammen med moren. Så forelsker moren seg i en israelsk mann med en datter som er noen år yngre enn Madelen. Det blir rask klart at nå skal alle fire bo sammen, og moren bryr seg mindre og mindre om dattera og mer og mer om sin nye kjæreste.

Madelen har bare en venn i livet, og det er Tommy. Det er til ham hun drar når livet går henne i mot, og sammen drikker de seg fulle, røyker hasj, ser tv-serier og spiller tv-spill, og har masse sex. Alt før Madelen er fylt 13 år. Når morens kjæreste begynner å ta bilde av Madelen i dusjen og plage henne på mange andre måter blir det for mye for henne og hun rømmer.

Neste gang vi treffer Madelen er hun et sted i Sør-Europa. Hun er blitt noen år eldre, og kaller seg for Mad. Hun er fremdeles sammen med Tommy. De røyker hasj, sniffer kokain og spiller dataspill store deler av dagen. Tommy og Mad bor sammen med Martin. En dataspillavhengig, dopavhengig og egoistisk kødd. En dag kommer Mad hjem og forteller at det ligger døde mennesker på stranda. Martin er opptatt med dataspill og her er hans reaksjon når Mad spør om han har vært nede på stranda og sett likene:

”Vet du hvor ofte man får Concrete Donkey, eller? Nesten aldri! Worms er jo egentlig det jentespillet, med feminine søte figurer, men det er det ene angrepet, Concrete Donkey, som er verd å vente på et par timer!”

Så fortsetter galskapen, med utnyttelse, misbruk og overgrep. Tempoet er så høyt at jeg nesten ble andpusten av å lese, og det opplevdes som helt umulig å legge boka vekk.

Språket er godt, men etter hvert slet jeg med å skille drøm, dataspill og virkelighet fra hverandre. Likevel vil jeg kalle dette for en god bok, jeg vet bare ikke hvem jeg kan anbefale den til?

Terningkast 4
Etiketter:

Kommentarer

  1. Ingalill.5. januar 2012 kl. 11:20

    Du kan jo prøve å anbefale den til meg, jeg kan uanfektet lese om både dop, sex og dataspill (tror vi).
    Ungdomsromaner derimot er jeg litt skeptisk til. Spesielt de der 12-åringene oppfører seg som utlevde 40s.

    Velkommen hjem til gammellandet.

    SvarSlett
  2. Solgunn5. januar 2012 kl. 14:53

    Tusen takk for det Ingalill. Deilig å komme hjem, selv om jeg har en konstant reiselyst. Kanskje jeg må lage meg en reiseblogg :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Å - hvor lei jeg er av disse fellesbloggtemainnleggene!

Ja, du leste riktig. Nå kommer et riktig så surmaget innlegg fra meg. Jeg har tenkt lenge på det, og jeg vet at mange er uenige. Men altså, nå er det så mange bokblogger som er med på diverse fellesbloggtemainnlegg at det er blitt kjedelig. Søndagene gidder jeg ikke å lese blogger til de jeg vet er med på "smakebiter". Heldigvis er det flere av mine favorittblogger som ikke er med på smakebiten, og er det kommet et blogginnlegg fra en av dem, så leser jeg. Og så har det utviklet seg. Nå er det; Nå er det mandag, hva leser du? Og så er det torsdager, da skal visst alle skrive lister over hvilke bøker som er havnet i postkassen siste uke. Det er sikkert flere sånne fellesbloggtema, men for ikke å irritere på meg absolutt alle i bokbloggverden så slutter jeg her.
52 kommentarer
Les mer

Æ e så forbanna!

Satt og leste i bokbloggene og kom over en anmeldelse av Kniplingenes hemmeliget av Brunonia Barry. Dette var en bok jeg leste og anmeldte i fjor sommer. Jeg var en av få som anmeldte den, og har hatt mange treff på akkurat denne boka. Jeg ble derfor litt nysgjerrig da jeg oppdaget en ny anmeldelse. Stor ble min forferdelse da jeg ser at den personen som har skrevet anmeldelsen må ha kopiert min!!!!! Uten å nevne at det faktisk er det som er gjort! Mesteparten av anmeldelsen må være klippet fra min anmeldelse. Det er superfrekt - og at det er bibliotekarer som har gjort det, provoserer meg enormt! Dessuten, denne anmeldensen er solgt til Altaposten, og jeg har fått lov til å legge den ut på min blogg. Det er nesten så jeg ikke tror det, men se selv. Skjønner dere at jeg reagerer? Min anmeldelse av Kniplingens hemmelighe t Bibliotekarenes anmeldelse Kniplingenes hemmelighet
32 kommentarer
Les mer

Lise Forfang Grimnes : Kaoshjerte : Aschehoug, 359 sider

Hundehjerte! – og litt smerte. Når ei du er glad i forteller at hun skal gi ut bok og du blir så glad at du må snufse og tørke tårene med genserermet, da er du inhabil. Så det er det jeg er – inhabil. For jeg kjenner Lise og har likt og digget henne siden vi traff hverandre for første gang for mange år siden. Så da vet du det. Men jeg håper at jeg opp gjennom årene har vist at jeg aldri skriver noe om en bok fordi «jeg burde», eller fordi jeg kjenner forfatteren, og derfor «burde». Jeg har aldri skrevet noe jeg ikke har ment. Derfor var det med uro jeg nærmet meg Kaoshjerte. Jeg visste at jeg ville skrive om den, og jeg visste at jeg måtte skrive ærlig. Det fortjener Lise og det fortjener leserne mine. Jeg hadde til og med skrevet en privat melding til Lise der jeg sa at jeg gledet meg til å lese boka, men at jeg kom til å være nådeløs ærlig hvis jeg ikke likte den. Og jeg skrev at jeg kom til å gjøre det fordi jeg visste at hun tålte det. Heldigvis var det enkelt å skrive...
21 kommentarer
Les mer