Kathleen Winter : Annabel, Oktober forlag, 379 sider



Troverdig om identitet og ensomhet - Publisert i Altaposten 14. februar 2012



Annabel er Kathleen Winters (f.1960) debutroman som ble nominert til flere store litterære priser i Canada.

I 1968 blir et barn født i den lille landsbyen Croydon Harbour på sørøstkysten av Labrador på Newfoundland. Thomasina, jordmora oppdager at barnet er hermafroditt, det betyr at barnet er født med både kvinnelige og mannlige kjønnsorganer. Den lille familien ønsker at dette skal være hemmelig, og i mange år blir det noe bare foreldrene og Thomasina kjenner til. Om barnet skal oppdras som gutt eller jente er en beslutning foreldrene må ta, og selv om moren ønsker at barnet skal oppdras som jente er det faren som får det siste ordet, og han bestemmer at barnet skal være en gutt. De døper ham Wayne og faren tror at han nå skal få den sønnen han alltid har lengtet etter. Den sønnen som vil like å tilbringe måneder sammen med han i fangsthytta i skogen.
Som barn liker Wayne både typiske jente og gutteting, men faren er redd sønnens feminine sider og reagerer med bryskhet og kulde når sønnen ikke oppfører seg slik det forventes av ham. Det er direkte vondt å lese om hvordan faren fryser ut sønnen og overser ham, og får gutten til å føle seg mislykket.

Noe av det vakreste Wayne vet om er synkronsvømming og han elsker de nydelige draktene pyntet med paljetter og gull som kvinnene bruker. Wayne bestiller en slik drakt og gjemmer den under senga. Han blir en outsider i det lille samfunnet, og moren sliter med skyldfølelse og sorg over å ikke bli kjent med den datteren hun vet hun har i Wayne.
Det er først når Thomasina kommer tilbake etter mange år på reise at Wayne får vite sannheten om seg selv.
Vi følger den lille familien helt til Wayne er voksen og kan ta den store avgjørelsen. Skal han fortsette som mann, skal han bli kvinne, eller er det mulig å være begge deler?
I denne romanen finnes det flere parallelle historier om ensomhet og hemmeligheter og selvfølgelig om identitet. Lettlest er den ikke, men den har mye poesi og vakre stemninger i seg, selv om enkelte ting er direkte grusomme. Og akkurat det er noe av styrken i boka. Kathleen Winter skriver så nært og så direkte at det føles som om Wayne og familien hans finnes, og at dette bare er fiksjon virker merkelig.

Terningkast 5

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider