Minneslottet - Publisert i Altaposten 17. september
Debra
Dean er en amerikansk kunsthistoriker som debuterer som forfatter med Madonnaene
i Leningrad. Romanen veksler mellom to tidsepoker og to verdensdeler, men
hovedpersonen er den samme.
I
1941 er Marina er ung kvinne, bosatt i Leningrad og ansatt ved eremitasjen. Leningrad
ble beleiret og Marina flyttet sammen med mange andre ansatte inn i det store
museet. De fikk i oppdrag å pakke inn og frakte bort kunstskattene. Krigen
utviklet seg og det ble færre og færre malerier på veggene. Marina elsket de
vakre maleriene og bekymret seg over at alt blir borte. Så blir hun kjent med en gammel kvinne som lærer henne en
teknikk som gjør at hun kan huske detaljer i malerier og gjengi dem til andre. De
kaller det for å bygge minneslott.
I 2006 er vi i Seattle, USA. Marina er
selv blitt en gammel kvinne, hun er dement og blander fortid og nåtid. Minneslottet
hun bygde i Leningrad blir stadig sterkere.
Marina
går over Nevskij prospekt, hun ser spiret på Peter-Paul katedralen, tårnet på
Admiralitetet, kjenner brisen fra elven Neva. Alt dette kan alle beskrive som
leser seg litt opp på hva man bør se i Leningrad, dagens St. Petersburg. Det
virker som om forfatteren beskriver hendelser og steder hun kun har lest om i
turistbrosjyrer. Rett nok er Leningrad full av vakre bygninger, men en
lokalkjent forfatter ville vel ha trukket frem annet enn severdighetene?
Når
hun så kommer til beskrivelsene av hvor grusomt det var under beleiringen blir
det tamt og følelsesløst. Jeg ble irritert mens jeg leste og holdt på å legge
boka bort. Det viste seg imidlertid at boka ble bedre og bedre, og de siste
sidene er best. Det kan jo selvfølgelig hende at jeg i ren lykke over at boka
endelig var ferdig følte det slik, men uansett – en heller middelmådig
leseopplevelse!
Terningkast
3
Så avklarende! Dette er en bok jeg typisk ville vurdert om jeg skulle lese eller ikke fordi jeg ikke kan få nok av bøker jeg tror jeg kan komme til å lære noe av på det kulturelle og historiske planet, og nå vet jeg altså at jeg ikke kommer til å lese den! Du har makt, Solgunn! Mye makt! ;-)
SvarSlettDenne leste jeg for noen få måneder siden, og mens den ennå er relativt friskt i minne kommer jeg med noen kommentarer:
SvarSlettJeg oppfattet ikke det samme som deg når det gjelder St. Petersburg-severdighetene. Jeg forstod også "følelsesløsheten" hva krigen angår som en overlevelsesteknikk. Faktisk reagerte jeg mer på at Marina i så liten grad lot seg psykisk plage av sin demens.
Noen optimal leseopplevelse er jeg dog enig i at det ikke er, men - som deg - var avslutningen alfa og omega for at jeg likte den såpass godt som jeg gjorde. Tror jeg endte opp med en diskret 4'er på terningen, selv om den aller siste delen gjorde at historien plutselig smatt inn under hjerterota mi. - At jeg plutselig ble følelsesmessig begeistret betyr ikke at boken er særdeles god. Bare at den akkurat der og da gjorde den veldig verdt å kjempe seg igjennom.
Rose-Marie: Ja, det var det der med makt. Jeg velger å ikke tenke på det, for da blir jo så forknytt :-) Men boka er ikke så veldig god, så du gjør lurt i å holde deg unna.
SvarSlettElllikken: Hihi - kjempe seg gjennom - jeg ler litt her, for jeg kjempet også. Og fordi jeg hadde bestemt meg for å anmelde den for Altaposten ble det en kamp. Men jeg har sett at det finnes mer begeistra bloggere enn meg (og deg).
Da jeg oppdaget boka tenkte jeg at denne må jeg lese. Først og fremst på grunn av at den handler om St.Petersburg og eremitasjen. (Jeg var der for et par år siden, og da er det alltid artig å lese om noe "kjent") Men tror ikke den blir satt i øverset hylle i første omgang.
SvarSlettAariho : Jeg har også vært i St. Petersburg, og er ganske slavofil - men jeg ble så skuffet.
SvarSlett