Gå til hovedinnhold

Debra Dean: Madonnaene i Leningrad : Pantagruel, 253 sider




Minneslottet - Publisert i Altaposten 17. september

Debra Dean er en amerikansk kunsthistoriker som debuterer som forfatter med Madonnaene i Leningrad. Romanen veksler mellom to tidsepoker og to verdensdeler, men hovedpersonen er den samme.

I 1941 er Marina er ung kvinne, bosatt i Leningrad og ansatt ved eremitasjen. Leningrad ble beleiret og Marina flyttet sammen med mange andre ansatte inn i det store museet. De fikk i oppdrag å pakke inn og frakte bort kunstskattene. Krigen utviklet seg og det ble færre og færre malerier på veggene. Marina elsket de vakre maleriene og bekymret seg over at alt blir borte. Så blir hun kjent med  en gammel kvinne som lærer henne en teknikk som gjør at hun kan huske detaljer i malerier og gjengi dem til andre. De kaller det for å bygge minneslott.

I  2006 er vi i Seattle, USA. Marina er selv blitt en gammel kvinne, hun er dement og blander fortid og nåtid. Minneslottet hun bygde i Leningrad blir stadig sterkere.

Marina går over Nevskij prospekt, hun ser spiret på Peter-Paul katedralen, tårnet på Admiralitetet, kjenner brisen fra elven Neva. Alt dette kan alle beskrive som leser seg litt opp på hva man bør se i Leningrad, dagens St. Petersburg. Det virker som om forfatteren beskriver hendelser og steder hun kun har lest om i turistbrosjyrer. Rett nok er Leningrad full av vakre bygninger, men en lokalkjent forfatter ville vel ha trukket frem annet enn severdighetene?

Når hun så kommer til beskrivelsene av hvor grusomt det var under beleiringen blir det tamt og følelsesløst. Jeg ble irritert mens jeg leste og holdt på å legge boka bort. Det viste seg imidlertid at boka ble bedre og bedre, og de siste sidene er best. Det kan jo selvfølgelig hende at jeg i ren lykke over at boka endelig var ferdig følte det slik, men uansett – en heller middelmådig leseopplevelse!

Terningkast 3

Kommentarer

  1. Så avklarende! Dette er en bok jeg typisk ville vurdert om jeg skulle lese eller ikke fordi jeg ikke kan få nok av bøker jeg tror jeg kan komme til å lære noe av på det kulturelle og historiske planet, og nå vet jeg altså at jeg ikke kommer til å lese den! Du har makt, Solgunn! Mye makt! ;-)

    SvarSlett
  2. Denne leste jeg for noen få måneder siden, og mens den ennå er relativt friskt i minne kommer jeg med noen kommentarer:

    Jeg oppfattet ikke det samme som deg når det gjelder St. Petersburg-severdighetene. Jeg forstod også "følelsesløsheten" hva krigen angår som en overlevelsesteknikk. Faktisk reagerte jeg mer på at Marina i så liten grad lot seg psykisk plage av sin demens.
    Noen optimal leseopplevelse er jeg dog enig i at det ikke er, men - som deg - var avslutningen alfa og omega for at jeg likte den såpass godt som jeg gjorde. Tror jeg endte opp med en diskret 4'er på terningen, selv om den aller siste delen gjorde at historien plutselig smatt inn under hjerterota mi. - At jeg plutselig ble følelsesmessig begeistret betyr ikke at boken er særdeles god. Bare at den akkurat der og da gjorde den veldig verdt å kjempe seg igjennom.

    SvarSlett
  3. Rose-Marie: Ja, det var det der med makt. Jeg velger å ikke tenke på det, for da blir jo så forknytt :-) Men boka er ikke så veldig god, så du gjør lurt i å holde deg unna.

    Elllikken: Hihi - kjempe seg gjennom - jeg ler litt her, for jeg kjempet også. Og fordi jeg hadde bestemt meg for å anmelde den for Altaposten ble det en kamp. Men jeg har sett at det finnes mer begeistra bloggere enn meg (og deg).

    SvarSlett
  4. Da jeg oppdaget boka tenkte jeg at denne må jeg lese. Først og fremst på grunn av at den handler om St.Petersburg og eremitasjen. (Jeg var der for et par år siden, og da er det alltid artig å lese om noe "kjent") Men tror ikke den blir satt i øverset hylle i første omgang.

    SvarSlett
  5. Aariho : Jeg har også vært i St. Petersburg, og er ganske slavofil - men jeg ble så skuffet.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Krigens modigste menn - Komsa Forlag - 103 sider : Forfatter Solgunn Solli

Operasjon Source 22. september 1943 klarte  mannskapet på tre miniubåter å ta seg inn i Kåfjord. De var tolv menn, fire i hver miniubåt, kun seks av dem kom levende fra operasjon Source.  Men hva skjedde i dagene og timene før, og hvordan var det egentlig å være gast ombord på Tirpitz?  Med utgangspunkt i sakprosabøker, opptak fra NRK, og reportasjer i aviser har jeg skrevet en bok om krigens modigste menn. Mitt mål har vært å gjøre boka så tilgjengelig som mulig, slik at alle som har lyst til å lese om heltene fra 1943 kan gjøre det. Her finner du ikke avansert marineteknologi, eller mange detaljer om våpen og torpedoer. Men du finner spenning, fortellinger om vennskap, om savn og om mot og vilje som overgår det meste av hva som kan forventes av noe menneske.  Boka er på vei fra trykkeriet og forventes å komme til Bodø og Alta i løpet av en ukes tid. Da håper jeg at nettbutikken min er helt ferdig slik at jeg kan begynne å selge boka. Den vil koste 349 kroner og i Alta og Bodø ordner

Gro Dahle : Hvem som helst, hvor som helst : Cappelen Damm, 154 sider

  Lekent og spenstig - Publisert i Altaposten 14. desember 2009 Gro Dahle er kanskje mest kjent for barnbøkene hun har gitt ut sammen med ektemannen Svein Nyhus, men hun har skrevet nær 50 bøker, deriblant flere diktsamlinger, prosabøker og novellesamlinger. Hvem som helst, hvor som helst inneholder 19 noveller, der 6 er delvis bearbeidede utgaver av tidligere publiserte noveller. Å lese tekster som Gro Dahle har skrevet gjør meg rett og slett glad. Slik var det også denne gangen. Språket er nydelig og temaene er allmenngyldige og viktige. Utdraget under er hentet fra novellen ”Du kan kalle meg hva du vil”, som tar for seg et vanskelig mor – datter forhold. ”Jeg så henne aldri når hun ikke hadde ansiktet på seg. Jo, én gang. Da hadde hun sittet i stuen fullstendig oppløst i tanker. Da var hun så naken i ansiktet at jeg så rett inn gjennom panseret av muskler og hud og skinn. ” Dahle har en skrivestil som til tider grenser til det naive, samtidig som bildene og temaene repeteres.

Steffen tar sin del av ansvaret / Christian Valeur

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvare t ; Aschehoug, 261 s./ Publisert i Altaposten Seig samtidsroman Det er mulig underbevisstheten min tenkte følgende da jeg valgte ut denne boken: Nå har jeg lest så mange gode utenlandske bøker at det er på tide med en middelmådig norsk roman. Forfatteren er en ung debutant, 23 år gamle Christian Valeur. Han tar for seg det temaet som har vært mest beskrevet i den norske skjønnlitteraturen de siste årene. Nemlig en ung umoden halvstudert mann på jakt etter meningen med livet. Valeur har sine egne kreative metoder for å gjøre stoffet til sitt eget, men når boken er ferdig lest er jeg langt fra fornøyd. Hovedpersonen er Steffen Schiøtz, han er også 23 år gammel og sliter med de fleste aspekter i voksenlivet. Han blir veldig opptatt av miljøet, og stiller de underligste spørsmålene til seg selv og andre. Hva er det mest miljøvennlige alternativet når man skal tørke hendene, papir eller lufttørker? Redder man miljøet når man spiser opp gam