India - tredje og siste del

Vi reiste fra Rantanbore tigerserservat, og kursen ble satt mot Jaipur - hovedstaden i Rajastan. Det tok fem timer å kjøre fra Rantanbore til Jaipur.







Dette er en av byportene inn til den rosa byen; Jaipur. Jaipur er hovedstaden i Rajastan og kvinnene under har på seg fargerike sarier, typisk for Rajastan.




Vi sjekket inn på Royal Orchild i Jaipur, et tilsynelatende fint hotell, men det stinket helt forferdelig på rommet. Da vi gjorde resepsjonen oppmerksom på det, kom det en ung mann og sprayet noe inn i gardinene. Vi gikk ned for spise middag, da vi kom tilbake til rommet, var stanken enda verre. Jeg ringte til resepsjonen, nå kom det en annen ung mann inn og han sprayet rommet ned med parfyme og gikk igjen. Vi klagde, fikk byttet rom til et som luktet helt vanlig. Morgenen etter fikk vi høre at noen andre i reisefølget hadde blitt henvist til stinkerommet etter at de hadde klaget på gruelig bråk. De hadde heller ikke klart å være der.


Vindenes palass - bildet er tatt fra et hustak.

Vi skulle til Amber Fort, og dit opp måtte vi ri på elefanter. Det var ikke morsomt i det hele tatt! Jeg kødder ikke. Det var en typisk "turist må gjøre ting", som jeg ville ha valgt bort hvis det var en mulighet. Elefantene gikk i kø opp og i kø ned. Det var trangt og ubehagelig, og elefantpasserne slo elefantene i hodet med trekøller, og jeg ville bare vekk!

Her er vi på tur inn i Amber Fort. Nydelig bygninger, fullt av folk og vakter som skyver deg fremover og nekter deg å gå tilbake hvis du f.eks skulle ønske det. Og det ønsket jeg, men det fikk jeg ikke lov til. Alle måtte gå i en bestemt rute, og jeg var kvalm og negativ innstilt (som du som leser sikkert allerede har skjønt).


Amber Fort på avstand. Vi kjørte fra Jaipur og hadde siste stopp i Dehli. Masse trafikk på veien, store områder med teltleire, og masse smog.







De fire siste bildene er fra Delhi. Masse folk, fattigdom, men ganske mye glede likevel. Menneskene var hyggelige, nysgjerrige og jeg vil så gjerne tilbake, men aldri mer på en så slitsom og hesblesende tur som vi var på.



Disse bildene er fra Bangla Sahib - det største Sihktempelet i verden . Her lages det mat til 50 000 fattige mennesker HVER DAG! Det er frivillige som hjelper til.



På Indira Gandhi flyplass i Delhi. Jeg måtte ta bilder av bestselgerhylla og på førsteplass var Amitav Ghosh - jeg har den norske utgaven liggende på vent, og den gleder jeg meg til å lese.



Det har snødd i fjellene over Kabul. Jeg tok disse bildene når vi fløy over Kabul 3. november.

Oppsummering: Vi har opplevd masse, men et slikt stress og et kav har jeg aldri tidligere vært med på, selv om jeg har vært på gruppereiser før. Det er vanskelig å forklare hva som ikke funket, men jeg skal prøve likevel.

En av mine venninner har vært mye i India, og hun sa til meg, (som elsker indiske klær) at jeg måtte betale for en ekstra koffert på returen til Norge. Dette burde jeg gjøre før vi reiste, jeg ville spare mye på det mente hun. Hun var overbevist om jeg kom til å gå helt bananas i lilla og orange klær på store markeder, og i tillegg ta med meg lamper og kopper og sengklær og alt annet morsomt jeg ville finne. Jeg trodde også det, men jeg valgte en annen løsning enn hun foreslo. Jeg tok nemlig med meg lite klær, kofferten min veide 10.4 kilo da jeg forlot Norge. Hvis jeg forteller deg at den veide 11.4 kg da vi returnerte skjønner du kanskje litt. Vi fikk ikke tid til å handle. Jo, nå skal jeg ikke svartmale helt. Vi fikk 30 minutter i en "handlegate" i Jaipur, men vi hadde ikke fått tatt ut penger før, så vi brukte 15 minutter før vi klarte å oppspore en minibank, og når vi kom i handlinga hadde vi 15 minutter igjen, og vi var i et område som var veldig turistifisert. Selgerne var akkurat slik som de man møter i Tyrkia, og det var ulidelig slitsomt. Jeg kjøpte to typiske indiske bukser, og dett var dett. Det var det jeg fikk handlet i India. Jeg måtte få klærne mine vasket på hotellene vi overnattet på, og det var jo ikke dyrt, men det var så milevis unna det jeg hadde trodd.
Ok, det er overklassesyting, og vi er født med en gullskje i munnen og er bortskjemt, og jeg ser det, men likevel sier jeg det.
En annen ting var det absurde stresset, og at vi MÅTTE innom det som føltes som hvert minste slott og tempel og fort i det gyldne triangel. Vi måtte opp 05.30 eller 06.00 hver dag! Og bussen gikk til nye destinasjoner og det var ikke noe annet å gjøre enn å følge med. Jeg ville ta indisk massasje, sitte ned og kose meg, og bare være! Men det ble det ikke tid til.

Det ble heller ikke tid til lesning. Jeg åpnet ikke en bok, jeg hørte ikke på lydbok, men jeg tenkte ganske mye på litteratur. Spesielt på Robinton Misty og hans Balansekunst. Det skal jeg skrive en egen bloggpost om.


Kommentarer

  1. Artig å lese og se bilder, selv om det virker som en stressende tur. Hvem reiste du med? Jeg har vært på en del gruppeturer og det er hektisk nok, men det har altid vært lagt inn fridager og fritimer som vi kan gjøre hva vi vil med..
    Men jeg har aldri vært i India.
    Skjønner at det er eksotisk, men det virker også masetet med alt det folket, bråket, skitten, rottene osv..Og så slår de elefanter i hodet? Ikka bra, skjøner du ville bort fra det..

    SvarSlett
  2. Uansett så har det vært veldig kjekt for oss lesere å bli med deg på tur. Vi kjenner ikke på stresset og maset. Synd at det blei sånn når du drar så langt og har helt andre forventninger.

    SvarSlett
  3. Spennede opplevelser du deler med oss, takk for det!
    India frister men ikke med en slik tur ser jeg.

    SvarSlett
  4. Anita: Vi reiste med Tema reiser, og det var enormt hektisk. Vi hadde en svensk reiseleder som var dyktig, og som elsket India, men hun hadde vært der så mange ganger før at hun kanskje ikke helt skjønte hvordan India påvirket oss og hva vi ønket å gjøre og å oppleve.

    Fru Tunheim og Kleppanrova og Anita også : Takk, det er fint å kunne vise bilder og skrive, blir mindre trykk på familien på denne måten :-)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Vigdis Hjorth - resirkuleringens dronning!

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider