Gå til hovedinnhold

Jørgen Gunnerud : Mistanken : Kolon forlag, 316 sider




Multiorgansvikt! Publisert i Altaposten 21. november 2012

Noe så ubehjelpelig og ubegripelig dårlig har jeg ikke lest på flere år. Og at det er Rivertonvinneren fra 2007 som står som forfatter her gjør det hele ganske så uforståelig. Det er ikke bare forfatteren som har sviktet, både konsulent og forlaget har gjort en elendig jobb – jeg kaller det for multiorgansvikt!

Når man leverer inn et manus til et anerkjent forlag og dette manuset er blitt godkjent følger det vanligvis visse prosedyrer slik som manusvask og konsulentuttalelser. I Mistanken virker det som om Gunnerud har levert inn et uferdig manus som deretter er gått rett i trykken.

Jeg hadde gledet meg til boka fordi jeg likte den forrige boka fra Korsfjord med lensmann Akselsen, Skje din vilje (2010), så godt.  Så hva som har skjedd med språket og evnen til å skape gode dialoger lurer jeg veldig på. For alt det jeg likte i forrige bok er borte i denne.

Men jeg kan jo fortelle litt om hva boka handler om. Det begynner med at lensmann Akselsens søster Beate blir funnet død i sitt eget hus i en liten bygd i Korsfjord kommune i Finnmark. Når etterforskerne kommer til huset finner de Beates mann, Johan Olsen i dyp søvn på soverommet. Han hevder å ha sovet de siste timene, og at han ikke visste at kona var død. Johan er akkurat sluppet ut av fengsel etter å ha sonet en lang dom for mord og brannstiftelse. I det lille lokalsamfunnet tror alle at det er Johan som har drept kona, og når det begynner å brenne på butikken og på kaia bestemmer lokalbefolkningen seg for å ta saken i egne hender.

Mer er det egentlig ikke å si om plottet. Jeg skal isteden vise til noen eksempler på det dårlige håndarbeidet.

Side 15: - Du får snakke med Svein. Han sitter på kontoret sitt og er litt utilpass. Han synes saken er vanskelig av hensyn til deg. Nå sitter han på kontoret ditt og avhører mannen dere fant i senga.

Side 60: - Lillejohans påstand om at penger var stjålet den natta Beate døde, om det var noe som helst hold i den, var ikke anmeldt, og dersom anmeldelse ble innlevert, var anmelderen lite troverdig.

Her står det svart på hvitt at Lillejohans påstand ikke er anmeldt. Man kan sikkert anmelde en påstand, men det er vel heller at pengene er borte som skulle vært anmeldt, ikke påstanden om at pengene er borte. Jeg ble oppgitt mens jeg leste, for teksteksemplene jeg viser er bare småpjusk i forhold til flere av de store problemene, men det er ikke plass i en avisanmeldelse å komme med alt. Og hvorfor skal man strø om seg med fremmedord i hytt og pine. På side 61 kommer nemlig følgende helt malplasserte setning:

”Så spurte han en passant: Hvordan støtet man på et slikt tilbud? Blir det avertert?” En passant,  Gunnerud? Fra lensmann Akselsen?

Boka ble lest ut, men det eneste som gjorde inntrykk på meg var et dårlig språk, haltende replikker og kjedelig plott.

Terningkast 2

Kommentarer

  1. Her er en annen bok av Gunnerud en godt kan stå overhttp://thauke2read.blogspot.no/2011/04/gunnerud-byen-med-det-store-hjertet.html (Forrige kommentar slettet pga tull med lenken).

    SvarSlett
  2. Etter du anbefalte Gunnerud da jeg etterlyste rorbukrim for en tid tilbake (herregud det er sikkert år), leste jeg de 2 første, men intensjon om å sluke hele serien.
    Nå reviderer jeg til å sluke hele serien bortsett fra den siste.

    Synes jo forøvrig det startet bra, langt fra øverste sjikt men ok lesing, så da er det synd at han langt ute serien skal miste grepet slik.

    (rent omtalemessig dog er det jo fornøyelig lesing, selv om jeg ikke aner hva en passant er)

    SvarSlett
  3. Torbjørn : Prøvde å komme meg inn på lenken, men lyktes ikke. Får prøve igjen i morgen!

    Ingalill : De første var bra, men dette var bare tull. Har en lengre versjon av anmeldelsen som jeg ikke har publisert, tenker jeg skal gjøre det snart. Jeg vet egentlig heller ikke hva en passant er, noe sjakkgreier, men uansett er det totalt feilplassert å dra inn et slikt uttrykk i en bok der lensmann Akselsen, en læstadiansk lensmann fra ei bygd i Altafjorden, er hovedperson. Det blir som uheldig produktpassering.

    SvarSlett
  4. Dette var interessant lesing! Spenstige formuleringer og skarpe iakttakelser!

    SvarSlett
  5. Dette hørtes rett og slett elendig ut, og jeg må si at selv om både du og Ingalill. skriver positivt om andre av forfatterens bøker så får denne "glippen" her meg til å ville styre unna.

    Var det forresten tre års jubileum på deg nå? Da er det på sin plass med et rungende HURRA fra meg :)

    SvarSlett
  6. Jeg må innrømme at jeg blir litt imponert over Svein; han sitter på sitt eget kontor og er utilpass, samtidig som han har lånt kontoret til en kollega for å avhøre en mistenkt. Makan til multitasking!

    Anmeldelsen din var morsom lesing, men jeg tror jeg står over selve boka ;-)

    SvarSlett
  7. gerdh: Takk takk :-)

    Mari: Det er elendig. Jeg har faktisk hatt 4 års jubileum, men har ikke tenkt på det før jeg leste kommentaren din :-) Men takk!

    Siljeblomst : Ja, det er mye å bli imponert over. Akselsen er f.eks også ofte flere plasser samtidig, han både ser ut av vinduet, står på trappa og ser ut av vinduet. Samtidig. Flinke folk :-) Jeg ville også ha stått over boka - var grådig irritert mens jeg leste.

    SvarSlett
  8. Hei Solgunn!

    Jeg leste boka rett etter at du hadde blogget om den, og bestemte meg for å legge en kommentar om hva jeg syntes om boka, kommentaren kommer først no... :-) Jeg er begreistret for Gunneruds bøker fra vest-finnmark og likte forsåvidt denne også. Reagerte også på noen feil i boka, men ser at jeg reagerte på andre ting enn det du gjorde. Blant annet kommer lensmann Akselsen og en annen mann kjørende sammen med Johan Olsen til Johan Olsens bolig. Johan Olsen går inn i huset, lensmannen og den andre mannen setter seg på trappa. Mens de sitter der på trappa, kommer det en liten båt inn fjorden og legger til i fjæra; det er Johan Olsen som kommer! Vel, det er flere slike slurvete feil; mangel på korrekturlesing?. Trodde først at jeg hadde vært slurvete og ukonsentrert når jeg leste siden jeg misset litt i hvor bokas personer var og ikke var - men oppdaget at det var feil i boka. Og slike feil bør ikke forekomme i bøker av en rutinert? forfatter og et etablert forlag. Men jeg likte plottet :-)

    SvarSlett
  9. Hei Vibeke:

    Jeg tror også at de har slurvet alvorlig med korrekturlesninga. Masse logiske feil - og jeg hadde ikke lagt merke til det som du la merke til, men jeg fant jammen meg mye selv også :-) Håper både forfatter og forlag forbedrerer seg til neste bok. Skjønner ikke at VG og Dagbladet roser denne boka opp i skyene. Helt uforståelig.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…