Gå til hovedinnhold

India - oktober og november 2012

Ja, da har jeg vært i India. Før jeg reiste ladet jeg poden med passende lydbøker, og jeg valgte med meg tre bøker som jeg tok med meg. Det var Ni liv av William Dalrymple, Hvit tiger av Aravind Adiga og Vi er alle søsken av Mahatma Gandhi. 

Dette bildet er tatt på flyplassen i Helsinki. Jeg tok frem boka, og fikk knipset et bilde, men selv om vi måtte vente i mange timer fikk jeg ikke lest en eneste setning. Allerede på flyplassen var det nemlig så mye rart å se på. Vi satt på Asia-avdelingen og en av avgangene var til Sør-Korea. Det var veldig interessant å se på damene som skulle med det flyet. Mange, kanskje så mye som halvparten av damene hadde smurt ansiktet inn med en hvit krem, virket nesten som en sinksalve, sist sett i en babyrumpe mot bleieutslett - og kombinert med munnbindet som selvfølgelig var på plass, lignet de på snødamer på tur inn i en operasjonssal. Jeg klarte ikke å la vær å stirre. Så ingen bøker på meg. Dessuten var vinen god og selskapet, les Pål, var hyggelig, så sånn gikk det med lesinga på flyplassen i Helsinki!

Og så gikk vi ombord i flyet - et stort og fint fly som bare brukte 6 timer og 30 minutt på turen til Delhi. Tenk på det folkens. Jeg skjønner ikke at noen gidder å fly med noe annet flyselskap når reisen går østover, man sparer masse tid (og penger) på å reise med Finnair!


På flyet satt vi helt bakerst, og da tar det gjerne litt tid før man får servering. Men den som venter på noe godt - osv  - maten var nydelig, og vinen var god, og til og med filmene var nye. Jeg fikk sett Modig, en film jeg hadde tenkt lenge at jeg skulle ha sett. Dessuten fløy vi over spennende byer og land, Samarkand, Tasjkent, Muscat og Kabul. Så det ble ikke lest noe på flyet, og ikke hørt på lydbok heller.

Vi landet i Delhi tidlig på morgenen, og kjørte rett til Raddison for å spise frokost. Der var vi en time, før vi startet mot Agra. Turen til Agra tok 3 timer, og vi kjørte på den nye motorveien mellom Delhi og Agra. Det var mye spennende å se, for bare noe meter fra motorveien gikk den gamle veien, og der gikk oksene, geitene, kamelene og masse mennesker. Og traktorer, biler, busser o.s.v. Den nye motorveien var nemlig en vei man måtte betale for å bruke, og derfor var det ganske lite trafikk på den. Men motorveistandard etter norske forhold var det ikke.

Da vi kom til Agra ble det ikke tid til hvile. Vi skulle se Taj Mahal. Jeg var positiv, men trøtt!



Det var så mye folk der! Og det virket som om alle sammen ville ta på meg. Og alle som hadde babyer og små barn ville at jeg skulle holde barnet mens de tok bilde av meg. Jeg mistet hele gruppa i inngangen, for det var så mange som ville TA PÅ MEG! Og fordi jeg er et så snilt og hyggelig menneske så fikk alle som ville TA PÅ MEG og de knipset bilder og kjente på håret mitt og pekte og smilte og jeg var hot, føltes det som - helt til jeg skjønte at jeg var helt alene.

Men jeg fant jo de andre etterhvert - puhh - og etter Taj Mahal dro vi rett til Mor Teresas hjem for barn og funksjonshemmede. Det var fint å være der. Fin stemning, vi kom uanmeldt, og alle så glade ut. Jeg tok noen bilder av noen damer som hadde vært på hjemmet i hele sitt liv - de var funksjonshemmede. Hun med den røde kjolen sitter i en trekasse med hjul. Hvis du har lest Balansekunst av Rohinton Mistry vet du nøyaktig hva jeg snakker om.



Etterpå kjørte vi rett til hotellet, fem stjerners sådann - luksusliv - og så sov jeg helt til klokka 05.30 neste morgen, for da var det nemlig nye turistattraksjoner. Denne gang var det Det røde fort i Agra. Det mest spennede der syns jeg var fuglene. Det var masser rovfugler, store hauker og masse papegøyer som fløy overalt. Det er jo artig da. Men papegøyer er like vanlig i India som kråker er for oss i Norge, så jeg skjønte fort at det var VELDIG turistaktig å ta bilder av fuglene. Dessuten var jeg like populær på fortet som jeg var på Taj Mahal, men nå litt mer blasert. Man blir fort vant....




Etter Det røde fortet dro vi til et typisk turistplass der de solgte og lagde diverse ting og tang av halvedelsteiner. Kjedelig - men jeg tok et bilde, og det var samme motiv som jeg tok i Washington på nyttårsaften - så det var litt artig. For meg altså, ikke for så mange andre.


Halvveis i dag 2 - vi reiser videre mot Ranthanbore nasjonalpark - fortsettelse følger i en annen bloggpost.

Kommentarer

  1. Åååå....dette var interessant lesing...høres veldig kjekt ut. Men, hvorfor var du så spesiell at alle ville ta på deg og fotografere? Trodde det var turister der av alle slag og ingen skilte seg ut? Og de damene på flyplassen med sinkkrem og munnbind...det har jeg aldri hørt om før. Gleder meg til neste post!

    SvarSlett
  2. Og en ting til...Ballansekunst er en veldig fin bok og jeg skjønner godt hva du mener med den røde kassen med hjul....

    SvarSlett
  3. Så koselig et innlegg...og artige bilder. Lurte også på det med at alle ville Ta på deg..særlig ved Taj Mahal der er så mye turister..

    Og så kjenner jeg igjen det at det ikke blir så mye lesing som man tror når man reiser--det er jo så mye som skjer rundt en .

    Mvh Artemisia

    SvarSlett
  4. Takk for Reisebrevet! Det er så spennende å lese fra slike turer. Jeg husker du ba om lesetips før turen din. Dersom du fortsatt er interessert i bøker om India så har jeg nettopp postet et innlegg om boka Narcopolis mer handling fra Bombay.

    Ha en fortsatt fin helg!

    SvarSlett
  5. Gleder meg til neste bloggpost. Dette var fin lesing!

    SvarSlett
  6. Kjempeartig å følge turen din/deres! Jeg gleder meg allerede til fortsettelsen!!!

    SvarSlett
  7. Gleder meg til resten! Så du broren min forresten? Han bor i India et halvt år akkurat nå. ;o)

    Og det var veldig morsomt at alle ville ta på deg og at du er så snill at du lot alle ta på deg helt til du var blitt helt alene. Da lo jeg litt for meg selv her jeg sitter.

    Og det der med 6 og en halv time er interessant. Jeg vegrer meg for lange flyreiser, men det der er jo neeesten som å fly i Europa bare pluss litt til.

    Fint.

    SvarSlett
  8. Takk for koselige tilbakemeldninger! Alle ville ta på meg fordi jeg har så rødt hår. Og i India er det ekstra fint med rødt hår, og blå øyne, og hvis man har noen kilo for mye så er det altså bare helt toppen. Så derfor ville alle ta på meg!

    Bokofilia: Jeg skal sjekke ut bloggposten din, og Knirk - jeg så ikke broren din og det var rart, for det var jo bare 1.1 milliarder mennesker der :-)

    SvarSlett
  9. Fantastisk.
    , og veldig morsomt det der med at alle skulle ta på deg, overalt?
    , eller bare på håret?
    , også burde du tatt med Veien til Agra. Nå skal jeg lese dag2. Sånn går det når man er litt blogglei, et par dagers pause og man går glipp av alt.

    SvarSlett
  10. Ingalill : De ville kjenne på meg, og hilse på meg og så pekte de på meg og smilte! Veien til Agra skulle leses på nytt før turen, men så ble det heller Jungelboken, men jeg tenkte jeg skulle ta den frem en dag nå snart.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Har Vigdis Hjorth gitt oss hovednøkkelen til sitt forfatterskap med Arv og miljø?

Lekkasjer
Ingunn Øklands anmeldelse av Vigdis Hjorths siste bok, Arv og miljø (Hjorth, 2016)i Aftenposten 11. september og debatten Aftenposten initierte med sin ”etterforskning” av Vigdis Hjorths liv ble starten på høstens store virkelighetsdebatt. Økland avsluttet sin anmeldelse med denne konklusjonen:
«I mine øyne blir romanen stående og dirre i spenningsfeltet mellom dikt og liv og alle de etiske problemstillingene denne sammenblandingen fører med seg. Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (Økland, 2016a)
I Arv og miljø er hovedpersonen den godt voksne Bergljot som for mange år siden brøt med familien. Romanen begynner med at det er fem måneder siden faren døde, og Bergljot ser tilbake på hendelsene som førte til bruddet med familien og hva som skjedde etter at to av søsknene fikk tilbud om å overta foreldrenes t…

Hild Haaheim : Nordnorsk julesalme : Orkana – 198 sider

Publisert i Altaposten 20. april 2016

Sterkt og aldeles nydelig
Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene, og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager.
Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert over en debutant, og je…